Foto: Terje Dokken

Gutta i Trivium har fått i oppgave å være en av de aller første (selvfølgelig får de ikke spille før Black Debbath har åpnet årets festival) som spiller på Scream Stage og fra første sekund viser de at dette er en oppgave som de tar på største alvor. Dette er karer som har alt på plass rent estetisk sett og lydbildemessig er ballerocken de forfekter helt perfekt for å varme opp riffhungrige Tons-gjengere. Ekte rockestjerner er de sannelig til gangs, og vokalist/gitarist Matt Heafy trenger ikke engang t-skjorte fordi overkroppen hans er nesten heldekket i tattoveringer.

De pyroansvarlige går hardt ut på åpningsnummerene, men jeg skulle ønske de som styrer lyden gjorde en like god jobb. Det er rett og slett litt vassen lyd i starten. Lead-gitarene drukner i grøten, og det er ganske kritisk for nettopp dette bandet at de har en fremtredende posisjon i lydbildet, all den tid de ofte ryker ut i neoklassiske gitarharmonier som et slags Iron Maiden på sentralstimulerende midler.

Heldigvis blir lyden skrudd til etterhvert og når alle de tre som trakterer strengeinstrumentene samles på sceneutstikkeren og duellerer med hverandre så er det rett og slett magi som oppstår. Vokalisten har i tillegg lært seg noen norske gloser (et godt gammelt triks som alltid slår bra an), og spør oss hvordan vi har det. Alt i alt virker han veldig opptatt av at vi skal ha det bra, og messer stadig mellom låtene om at vi må bevege oss mer. Det er noen få slappe tilløp til en circle pit etterhvert, men solen knuser ubarmhjertig de fleste former for kardiovaskulære aktiviteter.

Sånn cirka midt i settet har Trivium spilt seg ordentlig varme og gode og nå drar de i gang “Until The World Goes Cold” fra plata Silence In The Snow (2015) etterfulgt av “Like Light To The Flies” fra Ascendancy (2005), og her er de virkelig i sitt ess. Lange dvelende solopartier blandet med allsangvennlige breakdowns og tøffe riff gjør det vanskelig å ikke la seg imponere. Avslutningsvis krever vokalisten at vi skal gå ned på kne, for så å sprette opp når lydveggen slår inn på siste låta. Dette artige stuntet fungerer godt i konteksten og man er jo greit underholdt. Dette er et profesjonelt maskineri og hver eneste karakter på scenen bidrar til å gjøre denne konserten til en flott opplevelse.

Dessverre fikk de aldri helt dreis på lyden (selv om den skulle vise seg å være milevis foran andre aktører denne festivaldagen). Interessante og komplekse leadpartier man gjerne skulle hørt litt mer av kan man bare ane et lite hint av langt bak i lydbildet og dette surner opplevelsen en smule, men alt i alt var dette en vellykket konsert på åpningsdagen.