Foto: Terje Dokken

Sist Gaerea inntok hovedstaden, i november 2025, spilte de som oppvarming for Orbit Culture på Rockefeller og satte et sterkt inntrykk på publikum. Bandet har nemlig markert seg som et av de mest interessante navnene innen moderne black metal, med en lyd som kombinerer dramatiske låtstrukturer med en sterk og levende scenepersonlighet, ikke minst hos frontmannen. Selv om alle bandmedlemmene er maskerte og anonyme, er musikken og personlighetene alt annet enn det.

Konserten åpnet med instrumentalsporet LBRNTH, der bare trommer og kvinnelig vokal innledet et rolig, atmosfærisk lydlandskap, mens resten av bandet etter hvert inntok scenen. Det tok tid før man egentlig forsto at man fortsatt var i samme sang, helt til Nomad hamret løs og sendte de første circlepitene i sving.

Gaerea kan beskrives som Fixation møter Sleep Token, bare uten hip-hop-tendensene. Det er black metal med en frontmann som framstår som animert på scenen. Han vrikker rundt som om han blir styrt som en marionett.

Det kan trekkes mange paralleller til Ghost - til og med hvordan han prater - men det stopper med show, låter og minneverdige øyeblikk.

Lite stakk ut fra miksen på Moonlight Stage, som er synd gitt vokalistens imponerende bredde. Heldigvis for ham, gjorde han opp for seg med karisma og tilstedeværelse. Men du kan fundere på om den nåværende retningen deres avslører en mangel på dybde.

For der band som Ghost fint gjemmer seg bak masken, har de hatt musikk som har snakket for seg og en frontmann som alltid fornyer seg. Han er en karakter og hver albumsturné er et nytt kapittel.

Rent image-messig, stråler Gaerea med rå intensitet og tydelig lidenskap for musikken. Det var ikke mangel på oppfordringer om circle pits og hendene i været. Men når dette er et initiativ som bandet selv alltid må gjøre uten at publikum responderer uoppfordret, er det noe som ikke helt klaffer.

Gaerea skiftet ofte fra raske death metal-progresjoner til balladeaktige partier, ikke ulike metalcore, bare at skjønnheten i mørket ikke kom like godt frem. Submerged var et forsøk på å gjøre noe nytt, bare at det var vanskelig å få en idé om hva som egentlig skjedde på scenen.

Av den grunn mistet de litt mål og retning, forutenom de tre/fire siste låtene. "Tiden er kommet" sier frontmannen før Hellbound sendte den fremste siden av Moonlight Stage inn i kaos. Luminary var minst like bra, om ikke bedre i å endelig etablere Gaerea sitt sanne potensiale. Låta hadde også et etterlengtet hook som kom litt for sent.

På dette tidspunktet kunne man se at publikum sakte våknet til. Flere kropper bevegde på seg og tiden var endelig inne, så det ut som. Hope Shatters levde opp til disse forventningene, men Wilted Flower klarte ikke helt å sette det definitive punktumet man kanskje hadde lyst på der alt kommer sammen og du gliser av hva du akkurat har sett.

Allikevel er det mer enn nok fra bandets egen side som fortjener nok til å kalle dette en god konsert. Alt kan bli bestemt av hvor mye publikum føler å engasjere seg for på det tidspunktet, og Gaerea kan ikke noe for dette. Innsatsen var det ikke noe å ta dem på for.

Så hadde det heller ikke gjort vondt for bandet å få det ene albumet som kickstarter karrieren for alvor - for potensialet deres er så absolutt der - det så vi på Rockefeller sist. Derfor er det med garanti at Gaerea bare kommer til å utvikle seg og endelig knekke koden som gjør dem til allemannseie.