Foto: Lasse Danielsen



Ja, jeg skal innrømme det. Jeg var en av tvilerne. Hvordan skulle dette bandet, som er kjent som en av de største forfekterne av 2000-tallets utskjelte blanding av rap og rock, kunne dra i land Norges største rockefestival? Var det virkelig denne musikken vi skulle ha ferskest i minnet mens vi forlot Ekebergsletta for siste gang i år? Svaret er ja, og det skulle vise seg at det kanskje ikke var et så dumt valg allikevel.

Helt fra start er det en laidback energi på scene som er til å ta og føle på. Dette bandet har ironi flytende rundt i blodbanen, og de er lite selvhøytidelige. Fred Durst har bukser som kunne fungert som firemannstelt i militæret og flatbremmet caps med dertil egnede rosa briller. Gitarist Wes Borland er kledd som en slags skapning fra Elden Ring og DJ Lethal som av og til dukker opp bak miksebordet ser ut som en Martin Beyer-Olsen-karakter.

Selv om de kanskje ser litt teite og morsomme ut, så er det ingen tvil om at disse karene kan rocke ut. Det viser de helt fra første låt, som er “Out Of Style”. Allerede på første refreng sitter det som ei kule, og man kan ane trengsel foran blant publikum allerede. Fred Durst opererer som en slags koselig onkel som kan komme med noen vulgære utspill av og til, men som egentlig bare vil at alle skal ha det bra. Han formaner til stadighet om at publikum må ta vare på hverandre, og si ifra til security om det er noen som ikke har det bra.

“Break Stuff”, en av de mest kjente låtene, spilles tidlig i settet, allerede som låt nummer tre. Her er det selvfølgelig full fres og publikum er i ekstase. Med tanke på bandets fartstid er det et overraskende ungt publikum som har tatt plass helt foran. Man må kanskje være i den alderen for å kunne holde ut i det som virker som en voldsom affære.

I mellom låtene køddes det stort sett. DJ Lethal setter på en eller annen kjent låt, eller så får vi servert Metallica og Guns N’ Roses-riff fra gitarist Wes Borland mens Fred Durst vandrer rundt og er helt overgitt over at de endelig får spille i Norge. Dette er første gang for alle på scenen, inkludert bassist Richie Buxton fra Ecca Vandal, som har tatt over for Sam Rivers som tragisk døde i fjor.

“Livin’ It Up” med sitt interessante gitarspill kommer midt i settet, og nå storkoser jeg meg på konserten. Dette er en skikkelig godlåt med artig tekst, og den som alle andre låter her fremføres helt plettfritt. Lyden fra årets hovedscene har stort sett vært flott og denne konserten er intet unntak. Siste halvdel av den tilmålte tiden de har til rådighet er spekket med kjente hits. “My Way”, “Rollin’”, “Boiler” og “Nookie” kommer tett etter hverandre, og man kan føle energien fra både publikum og bandet langt bakover på sletta.

Under “Full Nelson” ble det hentet opp en publikummer til scenen som skulle få æren av å fremføre låta sammen med Fred og bandet. I motsetning til Bring Me The Horizon tidligere i festivalen mistenker jeg ikke at dette var avtalt spill, men for en prestasjon denne karen leverer. Han har alt på stell både når det kommer til utstråling og energi, og han glir rett inn i sceneoppsettet som den naturligste ting i verden. Det var et veldig hjertevarmende øyeblikk, og det så ut til at selv Fred Durst ble imponert av det som ble levert.

Selvfølgelig måtte de levere coverversjonen sin av “Behind Blue Eyes”, selv om det virket som om Fred ikke var så veldig entusiastisk over akkurat det. Det ble kun en kort versjon og det gjorde ingenting, da den ikke kunne matche energinivået til resten som ble levert. De kjente tonene fra “Take A Look Around” gjorde at hele sletta hoppet, og man kan lure på om det ble utslag på Richters skala.

Avslutningsvis valgte de å spille “Break Stuff” for andre gang denne kvelden. Dette skjønner jeg ikke helt hensikten med, da det hadde vært mye mer virkningsfullt om de hadde skippet å spille den helt i starten. Det føles litt som at de allerede hadde blåst av det kruttet, men det er jo selvfølgelig full fart blant publikum nok en gang på deres mest ikoniske låt.

Limp Bizkit viste seg å være en sterk avslutning på en fantastisk festival preget av (litt for) godt vær og hetebølge. En sliten anmelder forlater Ekebergsletta for denne gang for å legge seg på lading til neste års Tons Of Rock.

Vi har valgt å ikke stille med fotograf på konserten med Limp Bizkit på Tons of Rock i går. Dette på grunn av fotoforbud eller fotokontrakt med krav og føringer fra bandets management til våre fotografer. Musikknyheter.no støtter våre fotografer og deres fulle rett til eierskap av egne bilder og åndsverk.