Foto: Terje Dokken

Et band som snart fyller femti år gikk på scenen på Ekebergsletta som om de aldri hadde hørt om alderdom. Dette har de klart med litt hjelp - bandet har overlevd vokalistbytter, pauser og gjenforeninger på veien.

Lyden er likevel uforandret, med stilige riff og høyt energinivå. Det er denne enkle, brutale formelen som har gjort tyskerne til en evig festivalfavoritt.

Morsomt at sanger Mark Tornillo ser ut som om han har vært der i 50 år, når det faktisk er bandleder og leadgitarist Wolf Hoffmann som har gjort det.

Accept kjørte rett på med Metal Heart - en perfekt start og en energisk Hoffmann som fyrte løs med en solo som om han var klar for å avslutte kvelden tidlig. Nei, dette var bare starten.

Fra første sekund var Accept alltid beredt på å gi oss et show vi vil huske. Samspillet mellom bandmedlemmene var sterkt og ikke en eneste person lå på latsiden. Det var tydelig spilleglede.

På den hardere Teutonic Terror hoppet bassist Martin Motnik på en høyttaler og spilte det deilige signaturriffet til låta. På klassikeren Restless and Wild var de ikke redde for å ta seg plass, og de var ikke redde for å rocke. Det var veldig koordinert uten å være nøye planlagt, så det føltes veldig naturlig i måten de spilte med hverandre på.

Sepultura hadde kanskje avslutningskonsert, men med to fullpakkede medleys ga Accept oss like mye alt-inn-følelse - på denne snaue timen presset de inn 18 låter, hvis vi teller med småpartiene i medleyene. At dette var "riff orgyen" som Tornillo kalte det, kunne ikke ha vært en riktigere beskrivelse.

Som Tornillo selv fikk erfare, er dette tidspunktet på dagen vanskelig å "knekke". Sola sto høyt, det var mangel på vann, kanskje mat og andre nødvendigheter. Det var heller ikke stappfullt på Accept, men de utnyttet omstendighetene og grep øyeblikket, som om de var avslutningsbandet akkurat den dagen.

Med mye prating mellom låtene, interaksjoner med publikum og mye tid til soloer, kunne jeg ikke annet enn å stå der og glise over hvor gøy det var. Det var alt annet enn pensjonert gammelmannsrock.

Selv om de sto fint på egne ben, var publikum mer enn varmet opp for allsang på Princess of the Dawn, med sitt ikoniske riff og samlende karakter.

På Fast as a Shark var det nesten som om Tornillo bare ventet på at vi skulle be ham om å spille den. Bandet så litt spørrende rundt seg. Var det noe galt med det tekniske utstyret?

Så da Tornillo skrek for full hals og trommis Christopher Williams fyrte løs mens pyroen blusset opp rundt ham, var det et episk øyeblikk å huske på for denne utgaven av Tons.

Accept sa de kom til å feire 50 år - og det gjorde de på en veldig minneverdig måte. Med sin største hit Balls to the Wall, hadde de klart å gjøre den varme dagen enda hetere med upåklagelig riffing, strålende engasjement og lettbeinthet på scenen.

Vi får håpe de holder på til 60!