Foto: Ketil Martinsen
Dagen nærmer seg slutten og regnet som var meldt ser ut til å ha forsvunnet til alles glede. Selv Dagny tørr å friste skjebnen ved å synge «Rain» i løpet av det en og en halvtimes lange settet sitt. Som hun selv sier har denne låta vært som en regndans for dårlig vær siden hun slapp den, men settet til Dagny skaper kun fyr og flamme i dag. Kanskje dog mer bokstavelig enn metaforisk sett helhetlig.
For det er ikke ofte popartister benytter seg av denne graden av pyro. Men som hun sier har dette vært drømmen hennes i flere år, å avslutte Øya-festivalen på Amfiet. Så det er kanskje ikke rart at hun pakker typ alt du får inn på en scene i løpet av settet. Det er pyro, fyrverkeri, danseshow og full rigg.
Foto: Ketil Martinsen
Showet flyter kuratert gjennom Tromsøværingens repertoar med opp- og nedturer i energinivå. Hun åpner showet med «This is the mantra, everybody is a dancer» lyst opp på storskjermen bak henne, før hun og dansecrewet hennes bryter ut i koreografi til «Dancefloor Erotica» og «C`est La Vie» fra hennes nyslupne utgivelse Dancefloor Erotica. Det blir raskt tydelig at Dagny har vokst seg inn i den typen popmusikk hun absolutt burde lage. Den diskobaserte elektropopen får definitivt alle i publikum med og er levert på et høyt nivå. Så er bare spørsmålet om dette nivået holder showet ut.
Både ja og nei. Utover det varierte settet fra Dagny sin voksende diskografi tydeliggjøres det igjen, selv om det for mange er en kjærkommen opplevelse med gamle låter også, at årets utgivelse er hennes sterkeste. Låter som «Same Again (For Love)» og «Strawberry Dream» blir kjedelige i sammenligning og flyter over i den samlebåndsbaserte delen av popverden, der det ikke blir særlig spennende lenger. Selv om «Backbeat», Dagnys første singel tilbake i 2015, og «Love You Like That» tydelig treffer flere med full allsang i publikum.
Foto: Ketil Martinsen
Noe av magien forsvinner også da Underworld fra Sirkus i de rolige partiene Dagny serverer faktisk overdøver showet hennes. Såpass at folk rundt meg blir nysgjerrige og snur nesa mot teltet istedenfor å bli værende på Amfiet. Dette gjentar seg utover konserten, i alle fall på høyresiden av scenen, hvor jeg ser flere ture bortover til mer spennende trakter. Særlig på for eksempel «Ray-Bans» begynner også festivalpraten og bre seg litt i bakken, mens folk debatterer å bli eller gå.
Midt i showet bringer hun også ut Metteson for «GOSH!», men det er så mye som skjer på scenen med lys og dansere at dette går nesten usett forbi. Om det ikke hadde vært for at hun ropte Metteson helt på slutten tror jeg ikke folk hadde fått med seg at han var der. Kul låt da.
Et par siste høydepunkt mot slutten kommer i «Closet Disco Queen», «Brightsider» og den ikke overraskende avslutningen med «Somebody», som slår veldig godt an i publikum. Dagny leverer absolutt på nivået hun burde som en etablert musiker, og det er tydelig hvor mye det betyr for henne å stå her i dag, men den helt magiske avslutningen på Øya var det ikke. Som også kanskje gjenspeiler hennes plass i norsk popmusikk.
Foto: Ketil Martinsen
Showet hun leverer og musikken hun lager er på papiret sikkerstikk, men det er som om hun aldri helt klarer å finne det som gir henne særpreget hun sårt trenger for å komme ut av samlebåndspopen. Selv om hun med sin nye utgivelse beviste live at hun absolutt er på rett kjør. Jeg forstår dog at folk heller valgte elektroniske legender lenger ned i parken. Der jeg skulle jeg gjerne vært selv også.
