Foto: Ketil Martinsen
For fans av elektronisk musikk har årets Øya hatt litt av hvert å by på. Oklou har svevd rundt i det eteriske og mystiske, Ninajirachi har gått rett i strupen med energiske og skarpe synths, og supergruppen Tomora fusjonerte lyd og bilde til en overveldende sensorisk opplevelse.
Men den største elektroniske godbiten var spart helt til slutt. På tampen av lørdagskvelden er det nemlig legendariske Underworld som inntar Sirkus scene, og Øya 2026 rundes av med et intenst sett med låter som transformerer sirkusteltet til et levende dansegulv satt til noe av den beste teknomusikken gjennom tidene.
Duoen hadde sin start som synthpop-band på slutten av 80-tallet, men fant først sitt kall som elektronisk trio på 90-tallet hvor de ga ut noen av de mest banebrytende albumene innen elektronisk musikk. De siste årene har Karl Hyde og Rick Smith opptrådt som duo, og nesten fire tiår etter debuten fortsetter de å lage musikk i en klasse for seg.
Foto: Ketil Martinsen
Gjennom de snaue 75 minuttene ser vi ikke bandet på sitt mest varierte, men derimot på sitt mest dansbare og klubborienterte. Fra start til slutt blir vi servert flere av bandets mest hardtslående låter, nærmest uten pusterom eller pause. Storlåter som “Pearl’s Girl”, “Dark Train” og “Two Months Off” fyller sirkusteltet med intense, intrikate lydlandskap og flimrende strobelys, og det er umulig å stå stille til den slående veggen av pulserende lyd og rytmer.
Rick Smith tar i stor grad styring ved miksebordet under konserten, mens vokalist Karl Hyde smyger rundt på scenen. Selv om Hyde faktisk fyller 70 (!) neste år, er det lite som tyder på det under opptredenen. Med ungdommelig teft og kledd som en lettere eksentrisk Gen Z-er beveger han seg lekende lett på scenen, og fremfører de intrikate vokalpassasjene med imponerende intensitet og kontroll. Tidvis bryter han ut i eksentrisk dad-rave mens han leverer de plettfrie, kryptiske vokalene like bra som på plate.
Foto: Ketil Martinsen
Det holdes enormt høyt tempo og god kok under hele konserten, og det er tydelig at duoen har skreddersydd kveldens setliste for å servere den mest hardtslående teknofesten de kan koke opp. Men en noe mer dynamisk konsert hadde man kanskje håpet på. 75 minutter blir knapt med tid for et band med så mange gullkorn i diskografien, og flere av bandets mest ikoniske låter blir valgt vekk for å gjøre plass til mer energiske innslag.
Midtveis i konserten kjenner man på at det går litt vel i ett med musikken som spilles. Nyere låter som “Arp12” og “and the colour red” blir ikke enorme høydepunkt, og remixen av Brutalismus 3000-låta “alleswirdgut” tar mest opp dyrebar tid som gjerne kunne blitt fylt med noe fra bandets egne diskografi.
Foto: Ketil Martinsen
Konserten avsluttes derimot sterkt med tre av bandets aller beste låter. Energiske “Tin There” leder inn i den elleville “Moaner”, som med sin voldsomme intensitet og hypnotiske lysshow er nødt til å ha forårsaket et par epilepsianfall i publikum. Crowden er i fyr og flamme, og det hoppes og danses gjennom hele sirkusteltet av festivalgåere i alle fasonger.
Så rundes det av på eneste måten det kunne ha gjort. Signaturlåta “Born Slippy (NUXX)” spilles helt til slutt, og som ikke helt overraskende ble en av festivalens største høydepunkt. Det er ren eufori i sirkusteltet når den ikoniske introen blir spilt, og slitne festivalgåere gir ekstra jernet på dansegulvet til en av tidenes beste og mest livsbejaende danselåter. En fantastisk avslutning på konserten, og et perfekt punktum på årets festival.
Selv om man gjerne kunne ønsket seg en lengre og litt mer variert konsertopplevelse, er det ingen tvil om at Underworld leverte varene. Det er ikke nødvendigvis den mest allsidige og nyanserte siden av duoen vi fikk se lørdag kveld, men med intense, tidløse låter, utrettelig energi og et publikum som danset rompa av seg ble konserten et av festivalens store høydepunkt.
