Foto: Ketil Martinsen
Nøyaktig 45 år og én dag etter at de møttes før første gang i 203 King's Road i Chelsea i London 19. august i 1981 sto Neil Tennant (72) og Chris Lowe (66) foran sitt største innendørspublikum de har hatt i Norge torsdag. Det ble som ventet en hitparade gjennom drøye 40 år og nesten 2 timer.
Settingen var Unity Arena "omskapt" til Oslo Spektrum-kapasitet noen uker før storstua i selve byen åpner igjen 1. september. Og turneen heter fremdeles Dreamworld - The Greatest Hits Live, som også var overskriften da de spilte i Grefsenkollen på Over Oslo tilbake i 2022.
Duoens kjernefans har fått sjansen til å høre de minst kjente Pet Shop Boys-låtene under fanen "Obscure" som de har gjort på mindre klubber rundt om kring i år, men i Unity Arena var det altså de største hitene som hadde fått plass. Og så mange år etter Dreamworld sine første datoer virker det litt som de to møter opp på kontoret til nok en dag i arbeidsklær. Det er nøye regissert og spesielt i innledningen er det litt "another day at the office"-stemning.
Men hits er det altså mange av. "Suburbia" var først ut, etterfulgt av "Can You Forgive Her?" og "Opportunities (Let's Make Lots Of Money)". Våre gamle venner står som spikret i bakken og synger med noen masker. Det inviteres ikke akkurat til jovial stemning mellom scene og sal. Pet Shop Boys har også vært en ganske teatralsk og påkostet ting produksjonsmessig i alle år, og de har heller ikke gått bort fra det 40 år etter første plateutgivelse. Men dette er kanskje en av de enklere produksjonene de har hatt, der store ledskjermer utgjør greia sammen med to lyktestolper (!) de flytter litt hit og dit.
Heldigvis blir det ikke en type Kraftwerk-opplevelse vi er på, for på tredjelåta er Tennant ute på tur. Bak skjermene skimter vi også en liten gjeng med musikere. Så det er altså ikke bare "trykk-på-en-knapp"-konsert vi er vitne til. Og fra "Left To My Own Devices" blir det endelig til en ordentlig scene med litt bevegelse, vi ser alle musikerne og det er mer konsert enn forestilling. Simon Tellier gjør noe gitar, men mest keyboards, perkusjon og kor. På perkusjon og kor er også Malcolm "Bubba" McCarthy. Men den vi blir mest kjent med er vokalist Clare Uchima, som også gjør en fin Dusty Springfield i "What Have I Done To Deserve This?". Ikke dumt!
Lydmessig er det lettbent, og den elektroniske musikken blir ikke helt dratt ut i frekvensene slik at det skapes energi. Lydnivået er også forsiktig for denne typen større konserter. Det er som et greit imponerende stereoanlegg som står på i ene enden av rommet - det er ingen audiovisuell pop-ekstravaganse vi blir sugd inn i. I alle fall ikke før det tar litt fyr i både scene og sal på "Domino Dancing" med heftig allsang, og den like så energiske "Heart" noe senere. På "West End Girls" får vi også den aller første lyden som virkelig treffer oss i magen. Da er vi på låt nummer 27 for kvelden.
Tennant synger greit for å være 72 år, det skal han ha. Noen kraftvokalist har han aldri vært, og han har aldri kunne måle seg med stemmeprakten til en del av de fremdeles aktive 80-tallsvokalistene. Men han har beholdt særpreget, holder seg noenlunde i pitch, og det er slettes ikke noen gammelmannspreget opptreden de to står for.
I denne sammenhengen er låtene som er yngre enn 30 år nesten det som kan betraktes som "nyere" ting, og der får vi både "I Don't Know What You Want but I Can't Give It Any More" fra Nightlife (1999) og et par fra Bilingual (1996) med "Single-Bilingual" og den fengende "Se a vida é (That's The Way Life Is)". Fra det ferskeste albumet Nonetheless (2024) byr de også på "Dancing Star" og "A New Bohemia". Helt innafor.
De har noen fæle coverlåter, og der tar kanskje U2s "Where The Streets Have No Name" kaka der de også har blandet inn Frankie Vallis' "Can't Take My Eyes Off You". For øvrig en enda verre idé enn da Will To Power blandet inn Lynyrd Skynyrds "Freebird" i sin cover av Peter Framptons "Baby, I Love Your Way". Men nok om det, og på "Always On My Mind" står Unity Arena og synger med.
Én uke etter at The Cure spilte 28 låter på Øyafestivalen, gjør også Pet Shop Boys det i Unity Arena. Og vi får alle låtene vi med glede husker fra begge sider av 90-tallet. Men 80-tallet vinner festen så klart med nevnte "Domino Dancing", "Love Comes Quickly", "Always On My Mind", "It's A Sin" og selvsagt den aller første hiten av det som skulle bli ganske mange - "West End Girls."
Gjort med bravur, må man faktisk si.
Og de sluttet med "Being Boring" uten at 7-8.000 mennesker ikke synes de hadde vært det.
