Foto: Hogne Bø Pettersen
Johnny Marr er en gitarhelt det burde finnes flere av. Han er en særdeles dyktig gitarist, og har en merittliste det står respekt av og som fører til at man ofte bruker den forslitte frasen "legende" om ham. Men i motsetning til de fleste andre gitarhelter er ikke en konsert med ham fylt av endeløse soloer og teknisk "se så flink jeg er"-fingeronani. Johnny spiller det musikken behøver, og ikke mer.Han opptrådte på Parkenscena, den mindre scenen inne i skogen i parken, og er nest siste artist ute fredag kveld. Jeg var nysgjerrig av to grunner: Jeg har aldri sett Johnny Marr solo, og lurte derfor på hva vi ville få. Og jeg lurte sterkt på hvem som ville komme, andre enn menn 50+ som ville høre The Smiths-låter. Jeg fikk svaret på begge spørsmål, og til min store glede så jeg alt fra 18-åringer, som sang med(!), representanter fra alle kjønn og et publikum som hadde det storveis i en konsert som hadde en helt strålende oppbygging fra det litt dempede til storfest på slutten.
Den 62 år gamle veganske ikke-drikkende maratonløpende Marr så fordømt bra ut på scena (og ligner han ikke svært mye på en litt penere utgave Noel Gallagher?). Og i tillegg til flott gitarspill og de rette movsa, så beviste han at han kunne godt vært vokalisten i The Smiths, for han synger riktig så bra.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Låt-listen var en fin blanding av The Smiths-låter, Electronic (bandet som bestod av Pet Shop Boys, New Order og ham) og fine plukk fra solokarrieren. Selv om fyren har jobbet med alt fra The Pretenders og Talking Heads til filmmusikk-maestro Hans Zimmer, skjønner han hva som har bygget karrieren hans. Så da han introduserte "a new song" la han til: "Don't worry, and don't leave. It's good!" Og han løy ikke. Det var en særdeles stemningsfull og vakker låt som frambrakte gåsehud og et øyeblikk hvor kjærester kunne lene seg inntil hverandre og kjenne kjærligheten strømme. Ny plate er på vei!Konserten begynte litt rolig og forsiktig, og jeg ble litt bekymret. Men siden lydbildet var en slags blanding av den type 80-tallsmusikk som The Smiths, Cure, Prefab Sprout og Joy Division/New Order drev på med, iblandet lekker gitar, nikket jeg likevel anerkjennende med.
Han flesket deretter til med sequencere, elektroniske trommer og gitartrio og kjørte en nesten ren elektronika-fest i form av låten Spirit Power and Soul, før vi gikk til himmels med Smiths-låta Please, Please, Please Let Me Get What I Want. The Smiths' legende har bare vokst med årene (de var aldri noe stort band i Norge, annet enn blant "kjennere") og siden det nå bare var Johnny på akustisk gitar kunne man høre folk synge med. Det ble riktig så stemningsfullt. Og det med en B-side som aldri var med på noe album!
Foto: Hogne Bø Pettersen
Herfra var konserten en triumf. "You don't mind a disco song from Manchester, do you?" ropte han, før de satte i gang med den beste låten fra Electronic: Getting Away With it. Vi gikk da videre til Easy Money som bare forankret feststemningen enda mer og selv om jeg håpet på å kunne synge allsang med "Hang the DJ" ble det The Passenger fra Iggy Pop i stedet. Funket det også.Det hele avsluttes med The Light That Never Goes Out fra The Smiths og det får vi da virkelig håpe de ikke gjør. I hvert fall ikke på en stund. Johnny selv hørtes ut som han var fornøyd: "We should really come back here, lads" sa han til bandet. Hører dere festivalsjef Gøran? Selv om Parkenfestivalen arrangeres for siste gang i år har dere Svømmehallen og konserter hele resten av året. Hint, hint!
