Mobilfoto: Odd Inge Rand
Helt på tampen av Antidepressants-turneen sin, kom Suede innom Sentrum Scene søndag før de i følge Brett Andersen skulle "reise hjem, lage toast og skrive Suede album nr. 11".
Konserten hadde vært utsolgt i månedsvis, og etter en småmuggen stemning på Parkenfestivalen i Bodø der publikummet i følge Brett Anderson var "boring", var i alle fall Sentrum Scene påskrudd.
Det var i aller høyeste grad Suede også, for hele konserten var omtrent som en sklitakling. Full overtenning, som om det skulle være den siste gjennomgangen av låtene sine i det armageddon truet utenfor konsertdørene.
Suede gikk rett i ferskvareavdelingen sin med tre låter fra Antidepressants, og de klarte faktisk å få i gang allsangen på nye låter som "Disintegrate", "Dancing With The Europeans" og tittelsporet fra sitt ganske så oppegående tiende album som kom i september i fjor. Kjernefansen kan altså sin Suede-katalog på denne siden av gjenforeningen også.
Festen når likevel et nytt nivå i det "Trash" sparkes i gang, og det blir ytterligere godstemning i det de fullbyrder kinderegget sitt fra 90-tallet med "Animal Nitrate" og "We Are The Pigs". Brett Anderson er overalt, og den hvite skjorta hans er for lengst dynket i svette. Her er det ingen luntende søndagskonsert på tampen av en lang og utmattende turné. Full spiker!
Der ligger kanskje litt av utfordringen også. "Everything Will Flow" blir litt på tuppa på Sentrum, og en låt som "June Rain" som er vakker på Suede sitt siste album blir mer heseblesende og den setter seg ikke helt i sjela. Noe en sånn konsert kunne trengt. En liten pustepause rett og slett. De er nærmere å klare det da kun Brett Anderson og gitarist Richard Oakes gjør "Life Is Golden" fra The Blue Hour. Da får vi et etterlengtet øyeblikk av ro i rommet. Men det varer så visst ikke for lenge før det ramler løst igjen.
Oslo er glade i fest selv om det er søndag, og det får de. "Metal Mickey" er alltid tøff, før det blir skrevet ut kveldens drøyeste fartsbot for "Beautiful Ones". Richard Oakes starter noenlunde i sjakk med originalen på gitar, men når Simon Gilbert kommer inn på trommene går tempoet til himmels og vi får det verste tilfellet av radbrekking av høyt elskede 90-tallsklassikere for kvelden.
Kanskje de skulle rekke et fly eller noe, for etter 75 minutter sier de at nok er nok.
En energiutblåsning av en konsert, med 17 låter i ekspressfart. Imponerende nok for et band med medlemmer som lukter på 60-årene.
Men som en helhetlig helaftens konsertopplevelse med tilstrekkelig dynamikk og variasjon?
Neimen ikke helt sikker der.
Kun mobilbilde fra konserten denne gangen. Det ble krevd forhåndsgodkjenning av alle konsertbilder fra Tour Manager. Det er et premiss vi ikke kan akseptere, da redaksjonelt foto skal være uavhengig og ikke underlegges artistens eller managementets godkjenning. Vår fotograf valgte derfor å snu i døra.
