På scenen har Sexsmith med seg dyktige musikere på trommer og bass som begge korer fint. Det eneste visuelt interessante var basstrommeskinnet, der et lysbildeshow viste bilder fra hans liv og karriere. Heldigvis spilte han låter fra alle sine tiår som plateartist, som jo startet for alvor på 90-tallet, i 1995.
I første sett holdt han seg stort sett til kassegitaren, sang tidvis småsurt og sa lite om låtene. Bare to fikk mer enn høflig applaus: Worried Song (en av to låter han spilte på piano) og The Idiot Boy. Et høydepunkt var Hard Bargain, som Emmylou Harris spilte inn. Settet ble avsluttet med Man at the Gate (1913), der trommis Don Kerr spilte piano og bassist Jason Mercer klimpret på en banjo.
Foto: Ketil Martinsen
Etter pausen kom Sexsmith ut i et nytt sceneantrekk og virket mer skjerpa. Mens vittighetene var få i første sett, fikk vi mange i andre. Han begynte solo og sa at Bono gjorde det samme, "to take the Edge off it"! God Loves Everyone (med Kerr på piano) ble et rørende høydepunkt.
Exit Strategy of the Soul (2008) kalte han "mitt minst suksessrike album". Men det er svært bra, og vi fikk høre This Is How I Know, der både sangoppbyggingen og bassgangene er klart inspirert av Paul McCartney.
Nå fulgte klassikerne som perler på ei snor. Han sa at Gold in the Hills var en av flere låter han skrev i håp om at Bing Crosby skulle spille dem inn (Crosby døde i 1977!).
Get In Line handler om da han dro på låtskrivercamp i Nashville, i håp om å skrive låter som kunne bli hits med andre. Dette skar seg, og han har fortsatt ikke hatt noen hits i sin lange karriere.
Foto: Ketil Martinsen
All In Good Time er om da han og Don Kerr dro til Nashville for å lage et album med Steve Earle. Don håpet å lage en ny Revolver, mens Ron så for seg Tug of War!
Den nydelige balladen Tell Me Again (2001) ble etterfullt av den fantastiske poplåta When Will The Morning Come. (2025). Til slutt fikk vi sangen som både er Ron Sexsmiths mest strømmede og covrede: Secret Heart (1995) er spilt inn av folk som Rod Stewart, Feist og Curtis Stigers.
Han ble trampeklappet tilbake på scenen av et halvfullt John Dee, der det sto fire rader med stoler foran scenen. Pretty Little Cemetry (2017) ble spilt på pianoet. Han sa at han hadde hatt som målsetning å bli bedre til å spille piano under koronaen.
Lebanon, Tennesse (1995) ble spilt etter ønske fra en i salen, og stemningen var stor etter siste ekstranummer, Seem To Recall (1999).
Alt i alt en godkjent konsert av Ron Sexsmith, og andre sett var klart bedre enn det første. Og han spilte noen av sine aller beste låter.
Foto: Ketil Martinsen
