Det finnes konserter som er bra. Så finnes det konserter hvor man etterpå tenker: Faen, dette var noe helt spesielt.

D-A-D på Byscenen 5. september var definitivt den siste kategorien.
Allerede fra «Jihad» smalt det skikkelig, og derfra var det egentlig bare å holde seg fast. «1st, 2nd & 3rd», «Written in Water», «1900» og «Speed of Darkness» sørget for at publikum var med fra første stund. Og det var ikke akkurat vanskelig å få med seg Trondheim-publikummet denne kvelden.

Lyden? Helt latterlig bra.

Jeg har vært på ganske mange konserter opp gjennom årene, men dette må være noe av det beste jeg noensinne har hørt fra en scene. Alt satt. Gitarene hadde tyngde uten å spise opp resten, bassen var der den skulle være, trommene smalt og vokalen lå krystallklart over det hele. Det var rett og slett en fryd å stå og høre på.

Og så har du Stig Pedersen.

Hva skal man egentlig si? Bassisten har en karisma som er helt ute av en annen verden. Han ser ut som han kunne gått rett ut av en tegneserie om rock'n'roll, og de mildt sagt spesielle bassene hans er jo nesten et eget show i showet. Men bak alt det visuelle ligger det en bassist som virkelig driver bandet fremover.

«Grow or Pay», «Laugh 'n' 1/2» og «Girl Nation» fortsatte kjøret, før Stig fikk vokalansvar på «Ridin' With Sue». Et herlig avbrekk som samtidig beholdt energien.

Under «Something Good» tok Jesper Binzer like godt turen ut blant publikum. Og det er sånne ting som gjør en konsert levende. Plutselig er det ikke lenger fire musikere på en scene og et publikum foran dem. Da er hele lokalet med.

Det var for øvrig ikke mangel på publikumskontakt ellers heller. Jesper ba om allsang – og fikk allsang. Hver gang. Trondheim var med på notene, for å si det mildt.

«Monster Philosophy», «Everything Glows» og «Bad Craziness» sørget for at temperaturen holdt seg høy, før «I Won't Cut My Hair» og «Sleeping My Day Away» traff den delen av D-A-D-katalogen som omtrent krever at man synger med enten man vil eller ikke.

Og da «It's After Dark» rundet av kvelden, satt jeg igjen med følelsen av at dette var en av de konsertene man kommer til å huske.
Jesper Binzer, Jacob Binzer, Stig Pedersen og Laust Sonne leverte rett og slett en maktdemonstrasjon av et liveband.

Kanskje trengte de den fridagen etter fredagens avlyste konsert i Bergen. Kanskje fikk bandet ladet batteriene litt ekstra. Kanskje var det bare en av de kveldene hvor alle brikkene tilfeldigvis faller på plass.

Uansett årsak: Trondheim fikk D-A-D på sitt aller beste.
Da er det vanskelig å be om så veldig mye mer.