Foto: Ketil Martinsen
Minnesota-bandet har spilt mange ganger i Norge siden 1992 og kan trygt kalles norgesvenner. Denne konserten kunne vært enda bedre, dersom ikke publikum hadde vært så slappe. Men The Jayhawks spilte glimrende på sine låter fra siste 34 år. Gitarist og vokalist Gary Louris' stemme er fortsatt på topp, han spiller fremragende gitar, og Tim O'Reagan (trommer) og norskættede Karen Grotberg (keyboards) koret glimrende. Og Jo Nesbø gjestet på ei låt!De begynte med to låter fra sitt nye og gode popalbum Sanctuary Park. Men heller ikke gamle favoritter som Angelyne eller I'd Run Away høstet mer enn høflig applaus fra et godt over halvfullt Rockefeller.
Midtveis i Settled Down Like Rain stoppet Louris og sa han trengte en gitar som ikke var ustemt. Etter at han fikk det, fortsatte han låta der han slapp. Jayhawks har også en god vokalist i trommis O'Reagan, og han fikk synge sine nydelige og vemodige sanger Tampa To Tulsa (2003) og Mr. Lincoln (2026).
Leap of Faith (2026) bød på en fin munnspillsolo ved Louris og lekkert pianospill ved Grotberg. Låta ble tilegnet Jo Nesbø. Og etter ytterligere to låter kom jommen Di Derre-lederen på scenen og medvirket på Tailspin (2003), i form av kassegitar og koring. Han sa klart ifra at han ikke kom til å synge Jenter.
Ellers digget jeg fuzzgitarsoloen på en stor versjon av Quiet Corners & Empty Spaces (2016), Sister Cry (1992) og Always And A Day, som handler om Louris' kone Stephanie (som var til stede) og er et høydepunkt på det nye albumet.
Mot slutten av konserten ga publikum bedre respons. Jayhawks avsluttet med klassikeren Blue (1995), før de kom tilbake og gjorde (bare) to ekstranumre: Save It For A Rainy Day (2003) og Bad Time (1995), som var eneste coverlåt (og en hit for Grand Funk Railroad i 1975).
Karen Grotberg korer nå så bra at jeg ikke lenger savner Mark Olsons stemme. Han startet som kjent bandet sammen med Louris og bassist Marc Perlman, som fortsatt er med. En meget god konsert var det, selv om jeg har sett Jayhawks enda bedre.
