Foto: Stian Schløsser Møller

Den kanadiske 74-åringen er en berømt produsent (U2, Dylan, Peter Gabriel...), men gir også ut soloplater med ujevne mellomrom. Han imponerte på sin første norske konsert siden 2012 foran et sittende, nesten fullt Sentrum Scene, der publikums respons og lyden var god.

Lanois produserte og spilte på ei låt til årets album av Stein Torleif Bjella, Velkomen skodde. De er blitt så gode venner at han bodde flere dager som gjest hos Bjella på Ål i høst, og inviterte ham som oppvarmer på konsertene i Stockholm, Oslo og Bergen.

Jeg merket meg at hans bassist Jim Wilson koret på Heidersmenn, der teksta går på hallingdialekt! Lanois satte sitt preg på Psykisk kan du vera sjøl med sine særegne gitartoner og hadde et fint samspill med Bjellas akustiske gitar på Skodde.



Lanois startet sin konsert med to instrumentaler på steelgitar, som han får til å lyde som et orkester. Han spilte rått og med litt fuzz på JJ Leaves LA (2003) og melodiøst på Frozen (2005), der Wilson og supertrommis Brian Blade imponerte. Lanois og Wilson sang ellers mye tostemt.

Where Will I Be ble en nedtur. Lanois skrev den til Emmylou Harris' klassiker Wrecking Ball, som han produserte. Hans versjon manglet mye av sangens magi. Brian Blade spilte forresten på det albumet, men er mest kjent som jazzmusiker.

Men deretter var konserten helt topp, med den ene perlen etter den andre. Han sang på både fransk og engelsk på Under A Stormy Sky, vi fikk en stemningsfull Still Water, Lanois sang meget bra på Falling at Your Feet (Bono sang på originalen), den fengende Lotta Love To Give og en soloversjon av den sjarmerende visa Jolie Louise.



Etter den groovy rootsrockeren Ring The Alarm, der Blade spilte fort og hardt, kom Bjella på scenen og sang et vers på norsk av The Maker (sitat: "Ein framand som står framfor Skaparen"). Mot slutten koret Lanois' unge norske turnémanager Marthe Vannebo. Hun er mest kjent som fotograf. Dette var konsertens største høydepunkt.

Daniel Lanois og hans fantastiske musikere gikk av scenen etter den smellvakre steelgitar-instrumentalen Sonho Dourado, som han skrev til filmen "Friday Night Lights".

Etter enda en trampeklapp gjorde bandet en løssluppen, ganske improvisert versjon av The Collection of Marie Claire. Dette var tidvis funkrock og fusion. Den gled over i en melodiøs sang, Love Come Back, som avsluttet denne minneverdige, over to timer lange konserten.

Lanois spilte mest fra Acadie, (1989), For The Beauty of Wynona (1993) og Shine, (2003) men merkelig nok ikke noe fra albumet han ga ut i år, Belladonna Nocturne.