Foto: Hannah Mae Torvbråten
Åtte år er lenge å vente på et album. I januar kom endelig DON’T BE DUMB, A$AP Rockys fjerde studioalbum og oppfølgeren til TESTING fra 2018. Nå er han tilbake på scenen med sin første headlinerturné siden 2019. Fire år etter forrige Norge-besøk på Palmesus var det liten tvil om at publikum hadde ventet lenge på dette.
I kjent stil er Rocky fashionably late, og konserten starter rundt 20 minutter etter annonsert starttid og uten noe som helst oppvarmingsartist, men ventetiden glemmes fort. Det smeller fra første sekund når A$AP Rocky entrer midten av publikum, omringet av sitt helt eget SWAT-team.Høye helikopterlyder fyller arenaen, og et stort helikopter henger midt over publikum. Store lyskastere sveiper over salen som militære søkelys. Alt er gjennomført «on theme», og publikum er med fra første sekund. Hvite T-skjorter spinnes rundt på alle kanter av rommet idet showet åpner med «Grim Freestyle».
Foto: Hannah Mae Torvbråten
Helikopterlydene fortsetter gjennom de første låtene, mens publikum desperat forsøker å filme og komme så nærme A$AP Rocky og hans SWAT-team. Til alles overraskelse følger han opp med den uutgitte låten «Fuck 12», som spilles live for første gang noensinne også på turné.
Under «A$AP Forever» henger plutselig artisten ned fra helikopteret – en prop som viser seg å ha mye valuta for pengene. Her blir han for første gang synlig også for oss som ikke står midt i den massive klyngen av hoppende tenåringsgutter. I løpet av de første fem sangene viser Rocky at denne turneen ikke bare handler om det nye albumet, men også er en hyllest til de tre tidligere.
Det spares tydelig ikke på kaloriene, verken fra Rocky eller publikum. Han beveger seg videre gjennom arenaen på helikopteret, høyt over publikum, og synger ned til salen gjennom en gigantisk megafon. Visuelt er konserten sterk. Temaet følges konsekvent opp med bazookaer, militærtøy, SWAT-soldater og helikopter. Det er vanskelig å ikke bli imponert over alt som skjer rundt artisten.
Lydmessig er riktignok konserten ganske svak – noe som jo er kjent stil for Unity – men det oppleves ekstra tydelig her. Flere ganger i løpet av konserten sliter jeg med å skjønne hvor i sangen Rocky befinner seg. Vokalen blir mumlende og litt off, og det er ikke alltid like lett å skille ut hva som faktisk skjer i musikken.
Foto: Hannah Mae Torvbråten
Rocky mister også litt grepet om publikum under noen av de mer rotete moshpits segmentene, og under flere av låtene fra det nye albumet er det tydelig at ikke alle i salen kjenner materialet. Han har også et lengre segment hvor han spiller coverlåter, blant annet «Smells Like Teen Spirit». Her tar publikum først helt av, men energien daler når han går videre til Ferg- og Playboi Carti-låter. I hvert fall mister han meg litt her. Jeg er tross alt på A$AP Rocky-konsert, ikke karaoke.
Et annet standard Unity-problem melder seg også: ventilasjonen. Det er så varmt at folk besvimer foran meg, og det lukter etter hvert ganske stramt av moshende unge gutter som kunne trengt litt mer deodorant. Svetten renner, og det hjelper ikke at Rocky gjentatte ganger fyrer av pyro.
Moshingen er i seg selv ganske kaotisk. Det oppstår et rart skille mellom de som faktisk ønsker å moshe og de som helst vil stå og se på. Jeg holder meg unna midten, hvor det virker som de mest ivrige har samlet seg, men blir likevel dratt inn i det på siden av scenen når Rocky oppfordrer publikum til å sette i gang og se hvor mange moshpits vi klarer lage, han teller underveis.
Det blir riktignok ganske halvhjertet. Jeg tror folk er usikre på hvor hardt de egentlig skal gå ut, nettopp fordi det er en blanding av folk som er der for å moshe og folk som helst vil holde seg utenfor. Resultatet blir en litt rar blanding hvor jeg hele tiden føler at jeg må være klar for at «nå blir det plutselig mosh» og jeg tror aldri jeg har flyttet meg så mye rundt på Unity under én konsert.
Foto: Hannah Mae Torvbråten
På en måte er det også gøy og gir en annerledes konsertopplevelse, men det gjør samtidig konserten vanskeligere å følge. Det er rett og slett mye å ta hensyn til på én gang. Flere ganger kommer det høye smell som får meg til å skvette, og generelt føler jeg meg litt stresset gjennom deler av konserten.
Det beste segmentet kommer når Rocky spiller de store hitene fra de tidligere albumene. «Goldie», «LVL» og «Fuckin' Problems» får energien i publikum helt opp. Her leverer han topp stemning med røyk, farget lys og gode visualizers på den store skjermen bak den Tænks utformede scenen. Han har også med seg A$AP Twelvyy som gjesteartist på tre låter, blant annet «Angels» og to A$AP Mob-låter.
Mot slutten går konserten over i noe helt annet. «L$D», «I Smoked Away My Brain» og «Sandman» får et langt roligere og mer psykedelisk uttrykk, og her oppleves også lyden som betydelig bedre. Det er deilig å endelig lene seg tilbake og bare vibe til musikken uten å være redd for albuen til en litt for full 16-åring.
Alt i alt varierer konserten og publikum jevnlig mellom høy og lav energi. Alt fra at hver strofe skrikes ut, moshing og hopping – og til at publikum plutselig står helt stille og ser ut som de kjeder seg. Det er litt rotete, og den dårlige lyden er ikke Rocky verdig.
Samtidig er det nettopp kaoset som gjør konserten til noe mer enn bare en rekke låter. Rocky danser rundt og dukker opp på så mange forskjellige steder på scenen at konserten kan oppleves fra hele rommet – og med den gjentatte moshingen blir man nesten tvunget til å gjøre nettopp det. Publikum er generelt veldig ungt, noe som også bidrar til en helt egen blanding av stemning og kaos.
Det var virkelig en opplevelse. Ikke en perfekt en, men likevel en jeg absolutt ikke ville vært foruten. Jeg må likevel innrømme at jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang. For selv om de sterke øyeblikkene viser hvorfor man har ventet på A$AP Rocky, klarte de svakere delene aldri helt å slukke tørsten etter mer.
