Foto: Malene Nordenstam-Skrede & Vegard Nordenstam-Skrede



Tidligere i år ga bergensbandet 1991 ut sitt selvtitulerte debutalbum og seilte opp som et friskt tilskudd til norsk rock. Med melodisk teft, store refrenger, godt gitardriv og en vokalist med en unik nerve i stemmen, tilsier alt at dette materialet skal sitte som et skudd fra konsertscenen.

På Kometen i Drammen gikk bandet på til Baba O’Riley av The Who og viste fra første akkord at dette blir en samspilt affære med deilig rockeenergi. Bandet høres like treffsikkert ut live som på innspilling, og det som skiller musikken fra å bare høres ut som «vanlig rock» er høydene som nås i låtene.




Første høydepunkt kommer i den briljante «Kan du skinne», med drømmende vers, som tar seg god tid nedpå, før refrenget smeller inn med gitarer og minneverdig vokal. 1991 er generelt gode på å bygge opp til store refrenger som gjør det lett å både ville bevege seg og å føle ting. Det er antydninger til shoegaze, men gjort på en tilgjengelig måte, som gjør at «Eg såg en svane dø» og «Saudade» når opp til topper man har lyst å høre på igjen og igjen. Vokalist Torkel Eikevik leverer plettfritt, med en heshet i stemmen som både er kul og fin. Stemmen har en nerve og et særpreg som gir potensiale for både uptempo rockelåter og mer emosjonelle øyeblikk.

Men de store følelsene uteblir, for til tross for at musikken låter knallbra, så skorter det på publikumskontakt. Det er et tilsynelatende introvert band, som på en intim scene som Kometen i mye større grad kunne fått publikum inn i sin hule hånd. Faktisk er det bassist Stian Brungot som utstråler mest spilleglede, mens resten av bandet til tider kan se ut som at de bare gjør jobben sin. Det er litt synd, for med litt mer engasjement, litt mer historier mellom låtene og litt mer utstråling så hadde det gått fra «vi er et bra band som spiller våre rockelåter» til at publikum føler at noe blir formidlet.




Så det blir litt uforløst. Vi står der og vil ha kontakt, slippe oss løs og hoppe rundt.
Men om ikke bandet viser vei så vil ikke publikum komme dit heller.

Så selv om energien er der i både «Hodet over vann» og «Egodød», når vi ikke den euforien vi helt ønsker.

Bandet beskriver tross alt seg selv som norsk whatever rock, men dette uttrykket kan ikke komme på bekostning av energien live.

Alt i alt er 1991 definitivt verdt å få med seg. Bunnsolide melodier, en deilig rockesound og gode låter. Med flere konserter i bagasjen og noen store steg ut mot publikum, så vil også liveopplevelsene kunne gå fra «bra» til «skikkelig bra».

Så til neste gang håper jeg på å gå på 1991-konsert og få en totalpakke som består av både den gode musikken og et sceneshow det ryker av.