Foto: Carsten Endresen


Det er ikke å ta hardt i å kalle Janlo en av Musikk-Norges største og mest glimrende skjulte perler. Osloartisten serverer riktignok lett tilgjengelig soul, blues og funk, men det er først og fremst live at det blir tydelig hvor mye hun har å by på.

Vi har tidligere gitt både EP-en «Misaligned» (2023) og konserten på årets Bergenfest 10/10. Siden har Janlo blant annet vunnet European Blues Challenge 2026 og mottatt stipend fra Norsk Bluesunion. Det ligger et større gjennombrudd i luften.

Janlo var undertegnedes høydepunkt på Bergenfest, foran navn som Kings of Convenience, The Kooks og The Hives – og flere langt større artister. Spørsmålet før konserten på Madam Felle var derfor om hun og bandet bare hadde hatt én eksepsjonell kveld på festivalen, eller om de faktisk kunne holde det samme skyhøye nivået i en mer intim setting.

Det kunne de.

På lille Madam Felle hadde vi luksusen av fra kort avstand å se Janlo spille to sett. Halvparten av publikum satt ved langbord, det var knapt plass til å danse, og i pausen var det til og med loddtrekning. Slikt er langt unna festivalens store scener – men nettopp derfor blir det også tydeligere hva Janlo og bandet har å komme med.

De første rootsy gitartonene fra Håvard Haugland setter tonen i «Alexander's Cross», en naturlig åpningslåt fra «A Free Woman» (2025). Låten hviler lenge på en seig, énakkords bluesvamp, der gitaren ligger i call-and-response med vokalen. Arrangementet tetner gradvis til før det eksploderer i et voldsomt og svært vellykket soulcrescendo.

Allerede her viser Janlo den totale stemmekontrollen som er en av hennes største styrker. Hun beveger seg uanstrengt fra hviskende, følsomme partier til en kraftfull soulvokal, med full kontroll over pitch, pitchbend og dynamikk. Det tekniske er imponerende, men enda viktigere er innlevelsen. Hun synger ikke bare sterkt; hun får tekst og melodi til å føles.



Og live låter hun enda friere enn på plate.

Det gjelder også resten av bandet. Haugland på gitar, Fermin Fortiz på bass og David Løvås på trommer viser den samme sansen for dynamikk som Janlo har i stemmen.

Samspillet er tett, men aldri stivt. Vi ser dem glise til hverandre når noe treffer ekstra godt, og det er lett å forstå hvorfor: Dette er musikere som lytter til hverandre.

Haugland kan gå fra nesten uhørlige, delikate bluesanslag til en nærmest Hendrix-aktig gitarsolo. Fortiz spenner fra stillhet og dempede vampfigurer til sprintende jazzbass, og fungerer som en tydelig funkpådriver. Løvås behersker hele registeret fra kantslag som knapt høres til kraftfulle overslag uten at det noen gang føles overlesset.

Det er særlig imponerende fordi bandet må klare seg uten keyboardist. På flere av låtene har piano og Hammond B3 på utgivelsene en naturlig viktig en sentral rolle, men her må de andre musikerne fylle ut arrangementene. De gjør det uten å presse seg unødvendig inn. Tvert imot viser de tidvis også at «å ikke spille også er å spille».

Det er langt å foretrekke fremfor et backingtrack. Nerven og muligheten for improvisasjon og spontanitet er i behold.



I første sett får vi blant annet «Tell Me Fast», der call-and-response dukker opp i en langt mer moderne tapning enn i åpningslåten. «You Got This» gir oss afro-disco, mens «If We Only», den Sade-aktige neo-soullåten fra «Misaligned», viser en annen og mer nedtonet side av Janlo.

Også låtene som kunne vært mest bundet til sjangerkonvensjoner får nytt liv. «Overcome» fremstår mer dempet og følsom enn studioversjonen, og blir nok et eksempel på at Janlo er en av de artistene som faktisk løfter låtene sine live, fremfor å levere tamme kopier av originalene.

Det andre settet er enda mer preget av de store crescendoene. «Love Is A Wild Thing» bygger seg opp til et av kveldens mest massive øyeblikk, mens «A Free Woman» viser hvor naturlig Janlo beveger seg mellom soul, gospel og blues.

Men det er «Bloodline» som blir kveldens høydepunkt.

Hyllesten til Janlos gambiske mormor er inderlig på plate, men enda mer innlevd denne kvelden enn på Bergenfest. Her forsvinner enhver avstand mellom artist og materiale. Det er et personlig øyeblikk som samtidig fungerer musikalsk, fordi bandet gir henne akkurat nok rom til at stemmen får stå i sentrum.

Det er også her det litt sedate publikummet for alvor våkner.

Retro-pop får vi i «Day By Day», som har et tydelig slektskap til Macy Grays «I Try», uten at låten dermed blir noe plagiat. Den kommende singelen «No Longer Running» viser at Janlo har funk i kroppen, med Fortiz som kanskje like viktig drivkraft.

Det hele føles ekstra spontant fordi Janlo bestemte settlisten samme dag som konserten. Ekstranummer var tydeligvis ikke planlagt, men uungåelig å framføre.

Det er noe eget ved på et lite sted å se en artist som potensielt står foran et stort gjennombrudd. De store scenene kommer forhåpentligvis tidsnok. Å sitte noen meter unna og se Janlo og bandet bygge opp musikken fra nesten hviskende bluesfraser til full soulkraft kan være vel så deilig som en striglet konsert på Øyas største scene.

Onsdag kveld var det ingen tvil: Bergenfest var ikke et engangstilfelle.

Janlo og bandet holdt det samme skyhøye nivået fra første til siste tone – uten dødpunkter. Dermed kan Janlo også etter denne konserten konstatere at hun fortsatt ikke har fått noe annet enn 10/10 fra Musikknyheter.