Foto: Terje Dokken
9. november 2017 satt vi der på samme sted. Deep Purple hadde akkurat sluppet Infinite, turneen var kalt The Long Goodbye og Ian Gillan var 72 år og klarte seg sånn passe. Greit nok for alderen, og takk for alt. En helt grei "send-off".Men neida. 9 år senere sitter vi der igjen. I mellomtiden har Deep Purple sluppet tre album, kommet seg gjennom en pandemi, sagt farvel til Steve Morse og ansatt Simon McBride. Ian Gillan er nå 81 år.
Det i seg selv er helt absurd. Han er den første hardrock-vokalisten som har bikket de 80. Sangeren som skal være helt i taket her og der, selv om Child In Time er pensjonert for snart 25 år siden.
I 2026 foreligger Splat! og Purple er på tur igjen. Oslo Spektrum er på det nærmeste fullsatt, med et sittende publikum som ikke gjør voldsomt mye ut av seg. Tilårskommen hardrock får oftere og oftere den behandlingen.

Og det begynner som en Deep Purple-konsert ofte gjør, med Highway Star. Bandet låter som en kule, lyden sitter som et skudd - men så kommer Ian Gillan inn og gjør tidenes verste versjon av Machine Head-klassikeren. Helt på styr. Og det å putte seg selv i den posisjonen også, sier kanskje noe om selvinnsikten. Den samme selvinnsikten som har gitt opp Child In Time for lengst.
Det blir bedre. Heldigvis. Eller så hadde det blitt en forferdelig lang kveld i Oslo Spektrum. På A Bit On The Side (fra forrige album, =1) tas det heldigvis litt ned i registeret før han er oppe og kaver etter luft i refrenget på Deep Purple In Rock sin Into The Fire. Der og da er det flere publikummere som bare sitter og ler når han kommer til refrenget. Så får han en av konsertens fryktelig mange pauser. Vi har altså gitarsolo i 7-8 minutter fra nyeste mann Simon McBride. Scenens definitivt yngste, født i 1979. Med andre ord var han ikke begynt på skolen da Deep Purple gjorde comeback med Perfect Strangers i 1984. Sier litt.
Men McBride spiller greit selv om soloen hans kaller frem opp til flere gjesp underveis. Han er mer variert enn Steve Morse, men er ingen Blackmore i verken sound eller attityd. Andre som kommer inn i Deep Purple virker nesten programforpliktet til å gjøre noe helt fullstendig annet enn Ritchie Blackmore gjorde. Sånn sett er det mest Don Airey (78) av instrumentalistene som gjør Deep Purple til Deep Purple også i 2026. Han ivaretar arven til Jon Lord bedre enn både Simon McBride og Steve Morse har tatt vare på arven til Ritchie Blackmore til sammen.

Ian Gillan kommer på igjen etter hvert, og han er i bedre form på to av de ferskeste låtene i lista Arrogant Boy og Diablo. På førstnevnte jager McBride og Don Airey skalaer sammen som nesten høres ut som en oppvarmingsøvelse. Fort og presist er det, og låta er slettes ikke dum. Så er Gillan av igjen da Airey buldrer seg frem til det som er introen til Lazy til slutt. Gillan kommer tilbake, har med seg munnspillet og shuffelen til Ian Paice (78) er på plass. Det samme er plekterbassen til Roger Glover (80). Kompet til Deep Purple kan ikke arresteres på noe, men Gillan får mange prikker underveis.
Den eneste låten vi får fra Steve Morse-perioden er 30 år gamle Sometimes I Feel Like Screaming. Litt lang og kjedelig, men likevel litt 90-tallsnostalgisk å ta den med. Så er vi tilbake i nåtid med Sacred Land og Lazy Sod fra de to siste platene. Resirkulerte riff og kjente vendinger, men langt i fra dårlige låter. De var det flere av mellom 1996-2006 enn fra de Bob Ezrin-produserte platene fra 2014 og frem til nå faktisk. Vår tids Deep Purple er signifikant bedre enn periode som kom rett foran, la det være sagt.
Vi er tilbake på midten av 80-tallet med Perfect Strangers etter en lengre keyboardsolo igjen. En solo som er innom både Solveigs Sang og Dovregubbens Hall. Don Airey kan sin Grieg, noe han har bevist på norske konserter på de 25 årene han har vært i bandet nå. Perfect Strangers sitter også som den skal, før vi er over 10 år før den igjen i Made In Japan-favorittene Space Truckin' og Smoke On The Water. Nå får de eldste i salen sitt! Allsangen på Smoke On The Water bidrar til litt fart i publikum endelig, og på skjermene ser de fleste fornøyde ut.

Det er en spillekåt gjeng der oppe, som også prøver å gi Ian Gillan så mange pauser som mulig. For Guinnesis er en underholdende instrumentallåt, før både Hush og Black Night dras ut i mye solo- og instrumentalpartier. Det låter tøft, bandkjemien er til å ta og føle på og gutta spiller upåklagelig. Men det er likevel for å gi vår mann så mye slakk som overhodet mulig på 100 minutter.
Det blir vokal på 14 låter, og en del av det skurrer veldig. Og så er det jo vanskelig for de med blokk og blyant i salen å balansere mellom "han sang utrolig bra til å være 81 år tross alt" opp imot "nå er han en skygge av seg selv, og ikke det en gang". Heldigvis er det fire andre på scenen som drar det opp, samtidig som sjarmen og essensen av Ian Gillan er der. Men det er ikke mye 70-tallslåter han kan komme seg greit igjennom nå lenger.
For det blir kanskje den mest lurvete Deep Purple-konserten undertegnede har sett i Spektrum (av en 7-8 konserter).
Og denne burde strengt tatt være den aller, aller siste nå.











