I tillegg til strandvær og vanlig overprisa festivalpils var det hele fem prominente navn innenfor metalluniverset som stod på plakaten. Fem navn som alle i stor eller noe mindre grad burde ha festa seg på tungene til folk i løpet av de siste år eller tiår. Metallica fikk, ikke overraskende, æren av å toppe plakaten med band som Slayer, Mastodon, Ghost og Gojira under seg. Dermed lå det tidlig i kortene at dette var en metallfest for alle og enhver. Med korte pauser mellom bandene gikk det hele også imponerende smidig og raskt mellom seg, selv om man måtte ta sjanser på å kunne presse seg inn foran scenen igjen dersom man turde å forlate godplassen til fordel for dopause og påfyll av mat og drikke.
Gojira
De franske, ekstreme miljørockerne var først ut på scenen. I løpet av halvtimen de fikk gjorde de så godt de kunne å fylle Valle Hovin, som i følge vokalistens observasjon allerede var stappa da de gikk på. Han sa også at han helst ville være på stranda i det været som var; men vi får håpe at han koste seg for det.
Det korte settet de fikk til disposisjon startet med åpningslåta fra deres siste album; L’Enfant Sauvage, Explosia. Etterpå er det en rekke av det som er bandets mest kjente låter så langt i karrieren: Flying Whales, Backbone, Heaviest Matter of The Universe, Toxic Garbage Island, og singelen L’Enfant Sauvage fra i fjor. Det var kort og godt, og forhåpentligvis nok til å gi nye lyttere både mersmak og bakoversveis. For dette er som vanlig skikkelig tight. Men de leie symptomene, som også gikk igjen hos de tre neste bandene, viste seg allerede her: de fikk rett og slett ikke nok tid.
Ghost
Mystikken som omringer det svenske kultbandet Ghost var ikke like tøft i solskinnet på Valle, men bandet hørtes utrolig konsist og heavy ut, og overrasket i hvert fall meg med opptredenen. De var mye tyngre enn det man hører på plate, og de som allerede er fans ble belønnet med noen favoritter, som Ritual og Monstrance Clock. Samme som Gojira fylte de overraskende greit den digre scenen, ledet flott an av Papa Emeritus II med hans Nameless Ghouls på instrumentene.
Den okkulte og dystre stemningen ble satt med åpningslåta Year Zero fra fjorårets Infestissumam. Ikke minst hørtes Con Clavi Con Dio helt superb ut: skikkelig tung og deilig. Til tross for at de kanskje er det «minste» navnet på plakaten, tok svenskene tok seg godt ut på Valle Hovin, men personlig skulle jeg mye heller ha sett de i en trang og bekmørk kjeller. Men det er ikke noe å klage over. Stort pluss i boka for å inkludere Ghost i Sonisphere line-upen.
Mastodon
Et av nåtidens aller heiteste metallnavn er kvarteten Mastodon fra Atlanta, Georgia. Opp på scenen tropper frontmann Troy Sanders frem i Kvelertak-trøye, og bandet åpner like så gjerne med Black Tounge, og etter den Divinations, som til tross for å være en av singlene fra himmelske Crack The Skye har vært et sjeldent syn på setlisten de siste årene. Påfølgende dundrer én av Blood Mountain sine største perler: Crystal Skull.
Den nye singelen, High Road, fikk også spilletid, med et Europe-aktig refreng som foreløpig ikke helt fanger publikum. Kanskje neste gang. En annen ny låt fra albumet Once More Round The Sun, som kommer i slutten av måneden, ble også vist fram i sollyset, og det hørtes svært lovende ut. Låta hørtes nesten ut som det kunne vært et utskudd fra Leviathan/Blood Mountain-eraen. Avslutningen kommer i form av Aqua Dementia, og så er det over også for Mastodon. De lider som de andre av den korte settiden på en halvtime. Samtidig sliter de litt med å fylle plassen sin når de ikke gjør altfor mye ut av seg heller.
Slayer
At denne bautaen innenfor thrash metal ikke får mer enn 45 minutter å klimpre på er relativt kritikkverdig. Bandet som fikk avslutte Øyafestivalens siste dag i stummende mørke på Sjøsiden, må i dag ta seg til takke med et kort sett i solskinnet. Tom Araya bemerker seg været, og hvor deilig det er. Beintøft dèt.
Slayer-fansen som hadde møtt opp fikk nok immidlertid noen godbiter de kunne kose seg med. Raining Blood, War Ensemble og ikke minst South of Heaven mottok alle god respons i de framre rekkene. Det samme gjorde hyllesten til den nylig avdøde gitaristen, Jeff Hannemann, med Angel of Death, akkompagnert med et sceneteppe dedikert til ham. Bandet var utvilsomt de som spilte høyest denne dagen, og jeg blir ikke overrasket hvis det var noen personer som løp til Røde Kors for å få behandla sprengte øretrommer og tinnitus. Med så mange år i baklomma som disse karene vet de hva de driver med, og hvordan de skal utnytte tiden de får i sola.
Metallica
Så var tiden kommet. Etter drøyt fire timers ventetid fikk det som sannsyneligvis var 95 % av de oppmøttes hovedband for kvelden det de hadde ventet på. Etter å ha blitt mast på en rekke ganger gjennom videomeldinger fra bandet om å stemme på låter, trasker Lars Ulrich og resten av Metallica ut på det som egentlig er deres scene, til lyden av Ennio Morricones The Ecstasy of Gold.
Når man ser på settidene til de fem ulike bandene er det ingen tvil om hvem som er hovedattraksjonen. For med deres By Request-konsept, der publikum stemmer fram setlisten, knabber nemlig Hetfield & Co. til seg hele to og en halv times scenetid.
At publikum selv får velge setlista er jo i seg selv et kult konsept, som åpner opp for mange muligheter: Låter som aldri spilles live. Kanskje til og med få bandet til å spille hele utgivelser som …And Justice For All, eller Kill 'Em All. Problemet er bare det at (i hvert fall i Norge) publikum ser ikke ut til å ville høre så veldig mye annet utover de helst standarde setlistene, som har vært relativt like (med unntak av The Black Album anniversairy-tour) de siste årene.
Det betyr at det blir gjensyn med store publikumsfavoritter som Master of Puppets, Nothing Else Matters, Seek And Destroy og One. Heldigvis var det én raritet eller to å finne. Intrumentallåta Orion ble fremført for det som så ut som et noe skuffa publikum, men det var en svært god overraskelse at de turte å fremføre den her. Folk flest var nok deppa for at de ikke fikk Creeping Death istedet. Dessuten spilte de en spesialkomponert låt for sommeren som de kaller Lords of Summer. «Lords of Summer, bring the sun», synger Hetfield. Blir knapt ikke mer sviskete enn det. Det er også tydelig hva som slo best ann hos publikum. Whiskey In The Jar var, av en eller annen grunn, festlåtene over alle festlåter denne kvelden.
En Metallica-konsert er i seg selv alltid god underholdning, og de vet hvordan å holde koken på publikum ved å flittig bruke mikrofoner spredd rundt over scenen og catwalken. Dermed er det sagt at for de som har sett Metallica én gang eller to før, som undertegnede har gjort, er det litt som å dra på en Kaizers-konsert: du vet nøyaktig hva du får. Samme triks går gjennom tung gjenbruk sånn at du kan forutse når og hvor enkelte momenter inntreffer. Å skjønne når låter som Enter Sandman skal spilles er for eksempel ikke noe problem, og det ødelegger litt av spenningen og overraskelsesmomentet med å få vite hva neste sang i settet er. Gøy er det likevel, men i to og en halvtime med knapt mulighet til å sette seg ned mellom resten av konsertene? Ikke for føttene i hvert fall.
Tidenes første Sonisphere Festival i Norge var en flott dag fylt med kremen av dagens gode metallband, og heldigvis var de oppmøte velsignet av værgudene for dagen. Det er en tradisjon som forhåpentligvis vil bli opprettholdt, for det er utvilsomt en god start på festivalsommeren, så lenge været er varmt og drikken er kald (og helst billigere. 40 kr for lunkent vann er ikke greit).
Men hele konseptet, i hvert fall i Norge, får et digert minuspoeng for set-tidene til de ulike bandene. Mastodon, Ghost og Gojira er tre band som absolutt burde fått mer enn lusne 30 minutter. De har mer enn nok krutt å avfyre, og en halvtime holder bare til en oppvarming. Det er ikke nok tid for bandene, og det er ikke nok tid for publikum. Når selv legendariske Slayer kun får 45 minutter til disposisjon er det noe galt.
På bakgrunn av dette føltes ikke dette som Sonisphere Festival. Det føltes som Metallica Festival, som fikk meske seg i over to timer på scenen. Det er altfor langt, og det er absolutt mye spilletid som kunne ha blitt tatt vekk fra dem og gitt til de fire andre bandene for å få tilnærmet normal settid på en festival. To og en halv time til det som blir headlineren. blant det som i grunn er fire andre store navn i dag, er ikke innafor. Det er arrogant, og det er usportslig. Jeg håper at arrangørene av festivalen sterkt vurderer en mer rettferdig fordeling av tiden mellom bandene. Den typen business kan de bedrive på egne turnéer og ikke en dagsfestival, for dette er musikere som fortjener å være mer enn Metallica sine oppvarmingsband.
