Den andre dagen på Bergenfest, blir en skikkelig regntung affære. Likevel er det godt med folk på festivalområdet, og selv om mange gjemmer seg litt i regnponchoene, er stemningen likevel bra. Dagens åpningsact, gjør at det blir en fabelaktig start på torsdagen.

North Mississippi Allstars

Bandet ble stiftet for snart 20 år siden av brødrene Luther og Cody Dickinson, sønner av Jim Dickinson, som var en legende innen den moderne Mississippi hill countryblues-sjangeren. Den ballasten tok de med seg og allerede i 2000, ble bandet nominert til Grammy for debutplaten sin. Den historien gjentok seg både i 2001 og 2005, og de fleste er enige om at North Mississippi Allstars er et av de aller mest spennende bandene innen southern blues.

Når de kommer på scenen i dag, gir de publikum et fyrverkeri av dimensjoner. De bytter instrumenter seg imellom, alle får prøve seg som vokalist, de drar frem både vaskebrett og Luthers Coffee can Guitar. De viser en imponerende instrumental allsidighet og en imponerende tøff samling med deltablueslåter. De kjører den ene sjarmoffensiven etter den andre, som kulminerer i at de tre medlemmene tar med seg hver sin tromme ned fra scenen og går i tog blant publikum på beste buekorpsvis. Riktignok med litt mer løssluppenhet og alternativ rytmikk. Selv om alle medlemmene er dyktige instrumentalister, blir det useriøst å ikke trekke frem Luther Dickinson, bandets frontfigur og tidligere leadgitarist i The Black Crowes. Han er virkelig en virtuos gitarist og strengemester, og har snekret sammen det ene riffet, fetere enn det andre. Både jeg og folk rundt meg, storkoser seg på den fuktige bastionen. Dette var fabelaktig!




 photo nma_zpsfa5999db.jpg


Joe Henry


Han er en begavet singer-songwriter, gitarist og produsent, denne mannen. Og han trakterer også flygelet på strålende vis. Han har jobbet med flere av de store og viktige, blant annet Madonna, for å trekke frem den mest tabloide av dem.

Joe Henry byr på vakker og sjelfull musikk, nakent og sårbart. Han har en utrolig behagelig nerve og tilstedeværelse i det vokale, og kan til tider minne om en klassisk skolert gitarist. Denne kvelden har han også med seg fabelaktige Levon Henry på sax og klarinett. Vi får en time med varm og gripende musikk, som på kjærligste vis smører øregangene med beroligende nytelse. Jeg kunne lett ha sovnet, ikke fordi jeg kjedet meg, men rett og slett fordi det var helt usedvanlig behagelig å høre på. Selv om Henry egentlig ville spille videre, var det likevel nok med en time. Hadde han spilt lenger, hadde det nok begynt å bli kjedelig. Og det var klart mer interessant når han spilte gitar, enn når han satt bak flygelet. Med alt i alt, må det sies at det var tidvis magisk, i den timen det varte.





 photo JoeHenry_zps7d133434.jpg


Audrey Horne

Disse guttene er på mange måter Bergens hardrock-alibi. De har gitt ut flere fantastiske album, og er elsket av både kritikere og øvrig publikum. Likevel er det ingen tvil om at Audrey Horne er enda råere i liveformat. Det sparker knallhardt både her og der, man blir fylt med masse deilig energi, og gjerne også litt glad aggressivitet.

De har faktisk aldri spilt på Bergenfest før i kveld, og det er lett å se at hele bandet er godt fornøyde med å få stå på en så stor og viktig scene i egen by. For maken til spillelyst og spilleglede, kan jeg nesten ikke huske å ha sett noen gang. De ler og kødder allerede før de har begynt å spille, og fortsetter med det, hele konserten gjennom. Men det går aldri ut over det musikalske. Der er de helt sinnsykt bra. Det er presist, det er hardt og det er deilig. Toschie hopper og spretter rundt på scenen med et eneste stort glis, når han ikke er på mikken, Isdal og Tofthagen kjører tostemte gitarsoloer på løpende bånd, Kjetil Greve skambanker trommene og Espen Lien jukker Toschie på låret hver gang han har mulighet til det..

Audrey Horne elsker tilsynelatende å stå på scenen denne kvelden, og vi elsker at de står der. De sliter litt med at folk står gjemt i ponchoer i pøsregnet, men de klarer likevel å skape bra med trøkk på Bastionen. Vi gleder oss til den nye platen kommer!




 photo ah_zps31dfc98b.jpg


Robert Plant and the Sensational Space Shifters

I går fikk vi levende legender på scenen, i form av ZZ Top. De manglet mye gnist og vitalitet. Skal vi få en lignende opplevelse når Robert Plant og gjengen står på scenen i kveld? Svaret er nei. Plant har massevis av begge deler intakt fremdeles, selv om han ligger på vanlig, norsk pensjonsalder.

Allerede etter to låter, har jeg konstatert at dette høres veldig mye bedre ut enn jeg hadde fryktet. Ikke nødvendigvis forventet, men fryktet. Vi blir servert en variert og nesten litt majestetisk konsert, med alt fra klassisk rock fra Led Zeppelin, blueselementer, psykedeliske partier og afrikanske rytmer og dansebeats. Dessverre er det mange publikummere som faller bort når man beveger seg bort fra det mest kjente, noe man i stor grad gjør i kveld. Det er veldig mye mer plass på Plenen et stykke inn i konserten enn det er før det starter. Folk må skjerpe seg.

For selv om ikke alt som presenteres ikke umiddelbart er like tilgjengelig, leveres det med glød og stort lidenskap til det som tross alt er det viktigste; musikken. Ikke at det låter like fresht og spennende hele tiden, men likevel er det viktig at artistene tør å sysle med noe som ikke nødvendigvis leter etter radiospilling. Og Plant og bandet gjør det meget bra.

Versjonen av Spoonfull er mildt sagt spesiell, men det fungerer som bare pokker. Det samme må sies om Led Zeppelins Black Dog. Massevis av elementer fra både afrikansk og annen etnisk musikk, som befester og beviser Plants begeistring for world music. Likevel må jeg innrømme at høydepunktet for meg, så vel som store deler av publikum, var Whole Lotta Love. Heller ikke denne er i nærheten av originalen, og også her har man fått med afrikanske innslag, i tillegg til partier fra Who Do You Love.

Dette blir en relativt overbevisende oppvisning fra en musikalsk storhet, med et ypperlig band.




 photo 20140612-221514-1445_zpse1b70626.jpg


Uncle Acid & the Deadbeats

De har allerede rukket å bli et fenomen innen stonerdoom, og de ble håndplukket til å turnere med selveste Black Sabbath. Det burde være et kvalitetstegn i seg selv. På nachspielet til festivalens andre dag, beviser de at de er verdige den jobben.

De pøser på med grumme riff, inspirerte gitarsoloer, tostemte og litt spesielle vokallinjer, samt syrete melodier. Med masse inspirasjon fra de 60-70 tallets psykedelia, og mye monononi og gjentakelse, blir dette en utrolig tøff affære. Selv om det ikke akkurat var stappfullt av folk på Magic Mirrors denne natten, var de som var der noe av det mest engasjerte jeg har sett så langt på festivalen. Her var enkelte folk mer eller mindre i transe, mens andre headbanget for harde livet. Jeg holdt mine kone i hånden. Det var fint det også.

Dette er et band jeg egentlig ikke har hatt kjennskap til før de ble booket til Bergenfest. De hørtes veldig spennende ut på plate, og som liveact, er de utrolig tighte og hissige. Og de dediserte siste låt til Ronny Deila. Her var det mange rockere som gikk glipp av noe. Litt dårlig lyd på vokal, trekker imidlertid litt ned.







Se for øvrig våre fulle anmeldelser av Television og Blondie.

Alle foto: Oddbjørn Steffensen.