Jeg skal ikke lyve. Mine forventninger til kveldens konsert med Joy Division-fangruppa White Lies var nokså lave. Grunnen er at det er få band som omtrent har dysset meg i søvn stående når de har spilt. Men det er årevis siden sist vi pusta samme luft, så da må vel noe ha endra seg? Nei?

Nei. For dette er ikke entertainere. Dette er fem menn som ikke ofrer én eneste dråpe svette under deres opptreden, og som knapt engasjerer andre en noen få kjernefans. Bandet presterer også å skyte bort sitt beste nødbluss med første låt To Lose Your Life. Musikken er grei nok. White Lies har en del gode låter i katalogen sin. De bare klarer ikke å formidle det. Det skjer bare ingenting her.

 photo IMG_1626_zpsf53e3f8e.jpg

Først mot slutten av konserten fyller det seg opp i bunnen av amfiet, og en liten majoritet jubler med. Death får nok mye av æren for dette, sammen med de to siste låtene Bigger Than Us og Big TV. Det blir bare litt for lite for sent.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg så på klokka i løpet av det som føltes som tidenes lengste time. Og det, folkens, er ikke et godt tegn.

Foto: Nicolay Woldsdal