En halvtime etter portåpning befant den daglige folkemassen på Norwegian Wood seg i bekjent positur: høyt oppe i amfiet der sola bredte seg ut med kald drikke i hånda. Dagens første band er noen svært lystige karer fra Tromsø, bestående av fire brødre pluss én. Violet Road har så langt i karrieren gitt ut fire album siden 2008, med den siste i år: Back To The Roadshow.
«Roadshow» er nettopp det de har med seg. Til forskjell fra White Lies dagen før, er Violet Road klare for å feire en plass på Norwegian Wood med en håndfull triks i ermet. Dette gjør at selv de bakerst på plenen reiser seg til slutt, og blir med på moroa. «Hogne» som drar frem lommekornetten sin (heihei, rolig nå), spretting på scenen og prating med publikum utgjør en lettbeint opplevelse fra denne kvintetten.
Violet Road er så gira over å få å få besøke Oslo. Gleden stråler av dem, og den vil de gjerne at alle andre skal besitte også. Det endte opp med en ganske så overraskende god opplevelse for alle.
Ane Brun
Ikke la deg lure av hennes engleaktige, forsiktige stemme og myke gitartoner.
Ane Brun er en dame det er teft i, spesielt når hun får slippe seg løs oppå en scene.
Brun og hennes backingband (med Nina Kinert for anledningen) er ikke tilfeldig valgte musikere. Hver av dem må være håndplukket av Brun for deres vellagrede ferdigheter og presisjon. Det er et sammensveiset samarbeid mellom alle musikere som høres gjennom hele konserten.
Når sangene hennes blir framført live, får de mer tyngde og er mer perkusjonistiske. Jeg vil tro at det er mange singer-songwriter-trommiser som har det langt kjipere enn Bruns utvalgte. This Voice er i langt røffere drakt enn vanlig, med en utmerket sangprestasjon fra Brun selv. Men selv med dyktige musikere er det ikke alt av materialet hennes som faller helt i smak på en krystallklar sommerdag med noe kaldt i hånda. Da når nok ikke de tregere og dystrere, men likefullt svært gode, låtene hennes helt fram til alle og enhver.
Når hun gjør det, smitter det publikum helt til bakerste rad. Hun oser av selvtillit der hun glir over scenegulvet og lar kjolen flagre i vinden. På It All Starts With One føler man nærveret hennes. Do You Remember fremføres hakket lengre der Brun danser mens resten av bandet spiller. Hun ser ut til å kose seg, og da gjør vi det også. Det blir i det hele tatt en god blanding med låter når også de søte lyder fra The Treehouse Song og To Let Myself Go.
Ane Brun er alltid en fornøyelse å oppleve live. Men på solskinnsfestivaler fenger dessverre ikke alt i sangboka hennes. Likevel ble Badet fylt med uimotståelig lekre toner fra en sann artist.
Foto: Nicolay Woldsdal
