Det er lørdag og Bergenfest 2014 synger på nest siste vers. Heldigvis er det også den lengste dagen, med konserter i elleve timer. Lana del Rey skinte når solen hadde sluttet, men alt i alt ble den fjerde dagen en hjemmeseier for norsk og bergensk musikk.

Vilde Tuv

Dagen starter i Magic Mirrors når Vilde Tuv tar oss med inn i sitt litt rare, musikalske univers. Hun har en dønn ærlig og sårbar tilnærming til låtskriving, og det kommer også godt gjennom på scenen. Vilde er bra på gitar og ok vokalt, men det som virkelig skiller henne fra andre artister er den direkte og nakne formidlingen. Hele tiden med nerve og intensitet. Man kjenner seg igjen i veldig mye av det hun forteller, og hun har det som må være tidenes beste førstestrofe i en låt: Når eg var liten, ville eg bombe hele driten.

Dette ble en veldig god start på en veldig lang dag.




 photo vilde_zps039712f8.jpg




I Was A King

Vi beveger oss videre til Bastionen for å se mer god, norsk musikk. Herlig rockete indiepopmusikk, med tydelige og fremtredende gitarmelodier og nydelige vokalharmonier. De viser en imponerende dynamikk på scenen, spesielt er dette tydelig mellom de to vokalistene, Frøkedal og Strømstad.

Dette er låter som aldri går av moten, selv om det heller aldri kommer til å bli noe som blir spilt i hjel på radioen. Likevel er dette noe som burde kunne ha et større nedslagsfelt enn det har hatt. Bandets smakfulle overganger mellom pen pop og mer grumsete rockesound, er definitivt blant deres sterkeste sider. Dette var en god forestilling.




 photo king_zps7216f782.jpg



Highasakite

Det er med store forventninger vi skal ta fatt på Highasakite, etter å ha solet oss litt på plenen mens Danielson spilte i bakgrunnen. De har gitt ut to virkelige perler av noen album, og de har høstet fantastiske kritikker for sine konserter.

Dett er blir intet unntak, for de skaper magi allerede i første minutt. Lydbildet er så svevende og enormt, samtidig som det er sart og utrolig vakkert. De støter riktignok på litt tekniske problemer underveis, men det gjør faktisk ikke så veldig mye. Vokalen til Ingrid Håvik er mildt sagt egenartet og distinkt. Og aldeles nydelig. At både hun og resten av bandet er godt skolerte musikere er lett å høre, og dette kommer utvilsomt til å stå igjen som et av årets høydepunkter på Bergenfest.




 photo hig_zps5e3ad931.jpg




Rhye

Det første som slår deg når du hører Rhye, er frontfigur Michael Milosh sin varme, fengslende og androgyne stemme. Men han har mye mer ved seg. Han er en strålende musiker som elsker å leke og eksperimentere med instrumenter. I dag spiller han både hammondorgel og trommer, samtidig som han har med seg band uten gitarister, men med cellist og fiolinist istedenfor. Det jeg hører, høres fantastisk ut. Men det er vanskelig å få med seg alt.

Og her kommer dagens appell: Du som tror at det er greit å snakke når du er på konserter og andre kulturarrangementer, fordi foreldrene dine ikke ga deg tilstrekkelig med oppdragelse til å vite at det er respektløst, skam på deg og skam på foreldrene dine. Dersom du har lært det men bare driter i det, skal jeg ikke holde det mot foreldrene dine. Da er det bare du som er en drittsekk og et dårlig menneske. Du pisser på meg, men det aller verste er at du pisser på artisten. Du hører hjemme på Zachen eller på Sjøboden. Eventuelt kjøp billett til Bergenfest, men ta konversasjonene på de områdene det ikke spilles på der og da. Både området og fasiliteter er mer enn store og gode nok til det. Men ikke ødelegg opplevelsen for alle som er der, fordi de er genuint opptatt av musikken.

Det Rhye leverte var definitivt tidvis magisk, men ble delvis ødelagt av at halvparten av alle på Bastionen var mest interessert i pils og prat i solsteiken. Likevel maktet de å presse frem to stive brystvorter på den fyldige kroppen min. Det betyr som regel at det treffer. Håper virkelig å få se disse igjen i konsertformat ved en senere anledning.




 photo rhye_zps7c367108.jpg




Blood Command

Til tross for strålende sol og sommer i Bergen, velger vi å tilbringe de neste par timene i teltet for å se et par band. Først ut er bergenske Blood Command.

Dette er en deilig hybrid av rock, hardcore og metal. At bandet har opparbeidet seg en tilhengerskare som brer seg utover hele Europa, forstår vi veldig godt. Til tross for at jeg bor i Bergen, har jeg aldri fått sett dette bandet live. Intensjonen har vært der i et par år, men det har aldri klaffet. Ikke før nå. Og fy faen for en fest det blir!

Enorm energi, en miks av fet riffing, meloditeft, kvinnelige primalskrik fra helvete og nydelig tonalvokal i tillegg, gjør at dette er en bangegarantist. Jeg starter konserten nesten helt fremme, og banger i vei med resten av publikum. Jeg holder også fint følge, selv om de er både ti og tretten år yngre enn meg. Men så tar det helt av og man skal begynne å hoppe. Det har jeg ikke rygg til, etter å ha stått rett og og ned siden onsdag ettermiddag, så jeg trekker meg litt lenger bak, og får følgelig også litt bedre oversikt. Og ikke bare høres det bra ut, det ser sinnsykt bra ut. Silje Tombre er en frontfigur og et naturlig midtpunkt på scenen. Hun går fra demonisk aggressiv til søt og sårbar på sekunder, tar posørrollen, som hun strengt tatt kler godt og det oser av spilleglede.




 photo bc_zps7f6a25c4.jpg




The Hell

De her stiller som regel med tolv personer på scenen, men vi ble avkledd med åtte, og sto igjen med fire. Enkel matematikk. Bandet er av typen som skal hemmeligholde sine identiteter, og kjører svart skjerf i ansiktet og solbriller, i god gammeldags bankranerstil. Dette er rølp, hardcore og metall i ikke så veldig skjønn forening. Bassist og gitarist har strippet instrumentene sine for alle strenger og kun tatt vare på de to mørkeste. Likevel får de det til å låte bra, med sin hurtige og sinte riffing. Mye av greien her, er at du må ta det for det det er, for at du skal få det til å funke. Dette er egentlig ikke veldig sinte gutter med veldig mye på hjertet. Men de spiller ut badasskortene sine hardt, selv om de også lar det skinne gjennom at det hele bare er tøys og tull. Mye sleivete og morsomme tekster, både i låter og når de konverserer med publikum. Og det gjør de mye av. Og når de proklamerer «Fuck Franz Ferdinand», vet de nok ikke at frontmann Alex Kapranos nettopp har fått en allergisk reaksjon, så alvorlig at bandet faktisk må avlyse konserten sin, som skal starte nesten samtidig med The Hell.

Nok en gang presterer jeg å stille meg lengst frem, med mitt pressekort godt synlig rundt halsen. Jeg har vel også da meg selv å takke, når frontfiguren velger meg som et passende sted og tømme en flaske øl over, mens han viser fint til noen andre. Like etter låten spør han meg likevel litt stille om jeg er ok. Det er jeg jo for så vidt.

Konserten kulminerer i at begge bandets vokalister tar del i en sinnsyk moshpit på gulvet i lille Magic Mirrors, og punktum settes ved at frontmannen blir dengt i bakken av en ivrig publikummer. Men han deler fint ut en klem når han kommer seg på beina igjen. Litt harry, mest gøy.




 photo hell_zpsae674530.jpg




Lee Fields & the Expressions

Når Franz Ferdinand, i manges fortvilelse, må kaste inn det hvite håndkleet, stepper Lee Fields og bandet opp og overtar plassen deres på Plenen. Det synes de sikker var helt greit, siden de i utgangspunktet skulle spille i teltet, mens Lars Vaular skulle fylle Bastionen.

Lee Fields har vært en av de store soullegendene helt fra 60-tallet og har turnert med storheter som Kool & The Gang. Når han kommer på scenen, introdusert av en av bandmedlemmene, etter at de allerede har spilt et intronummer, blir det straks naturlig å sammenligne med fjorårets fantastiske konsert med Charles Bradley. Mye minner, både musikalsk, vokalt og estetisk. Likevel føler jeg aldri at han kommer opp på nivået til Bradley. For all del, det er veldig bra, men han mangler nok litt av den naturlige magnetismen til fjorårets slager.

Men herlighet. Dette er rykende het og sexy oldschool soulplate. Slik soul egentlig skal låte. Og Fields har en dritbra stemme, med en naturlig rasphet og coolness. Han kan minne en del om James Brown, faktisk.




 photo fields_zps57909163.jpg




Lars Vaular

Det er liksom ingen tvil når Lars Vaular går på scenen. Man vet at dette blir suksess. Jeg har ikke sett ham så veldig mange ganger, men når jeg har sett ham har det alltid vært bra. Det blir det ikveld også. Publikum er småestatisk allerede idet han entrer scenen. Og det vedvarer konserten gjennom.

Han starter med noen hits, med tyngde på platen, 1001 Hjem. Og folk elsker det. Selv lar jeg meg for alvor rive med når han kjører opp noe ekte, oldschool hiphop. Det er da han er på sitt aller feteste. Attpåtil for han besøk av Girson. Ellers må jeg selvfølgelig nevne at han har med seg en imponerende samling med folk på scenen. Ikke noe nytt at de er der, men med Store-P som DJ, Tarjei Strøm på trommer, Kjetil Møster på sax og keyboard/effekter og Frode Flatland på bass, oser det av kvalitet.

Lars Vaular har publikum i sin hule hånd fra begynnelse til slutt. Det hoppes, det vinkes og det ropes. Artisten selv ser forresten veldig morsom ut når han hopper!




 photo vaular_zps76df0d5f.jpg




Lana del Rey

Så er det duket for lørdagens store tenåringsfest. Ikke at du må være tenåring for å like Lana del Rey, for det gjør jeg og. Men det tar jo helt fyr. Jenteskrikene høres garantert over store deler av sentrum. De skriker, griner og ler. Det er ingen tvil om at dette er vanvittig stort for dem. Og allerede i starten av konserten, tar artisten turen ned fra scenen og frem til publikum på første rad.

På scenen er det lagt opp til et storslått og visuelt nydelig show. God lyd, bra lys og fin videomontasje, med litt deilig, dyster tweek. I det hele tatt er det en dramatisk sceneopptreden vi er vitner til. Mye ser enormt bra ut, noe virker litt mindre gjennomtenkt. Det kan være litt vanskelig å høre Lana del Rey på de mørke partiene, og litt irriterende på de lyseste. Det fungerer helt klart best når hun er midt i mellom.

Lana del Rey er en fantastisk plateartist, og jeg synes faktisk at det låter hakket bedre på skive enn live. Dette er ingen dårlig konsert og låtene er kanonbra, men det føles likevel som om det mangler noe. Det lille ekstra man gjerne snakker om, finner jeg ikke her. Og hvis man skal ta seg bryet med å si at dette er en veldig spesiell kveld, og vi er et veldig spesielt publikum, som hun elsker, prøv i alle fall å se ut som om du mener det. Når det er sagt, hun tok seg bryet med å ta enda en tur ned til publikum, hvor hun tok drøssevis av selfies med sine fans, signerte både det ene og det andre, og delte faktisk også ut noen klemmer. En klem fra Lana del Rey kunne jeg faktisk tenke meg, jeg og.




 photo lana_zpsed4d5823.jpg




Alle foto: Oddbjørn Steffensen