Han starter det hele med ”Aldri for pen for pønk” noe som ikke slår helt an. Bra sang og kul mann, men det klikket ikke helt. Det er ikke før andre sangen er godt i gang at publikum våkner litt til. ”Ingenmannsland” blir sunget med flyvende hender og et bredt smil, og publikumet smiler bredt tilbake. Men så fyller de første tonene av ”Nonsens” Amfiscenen og konserten er i gang for alvor. Folk løper til scenen, og det er umulig å stå stille. Lars treffer spikern på hodet, og det blir klart hvorfor han er Norges hip hop-konge. Han er i sitt rette element, og sangen runges utover den solfylte enga med et glitrende smil.

Flankert av et talentfullt band på sin side reddes Lars der han noen gang faller igjennom. De har et godt samspill og instrumentene løfter hverandre. Saksofonen flyter inn i musikken og gir det hele litt mer dybde. Lag på lag med rå bergensk hip hop. Innimellom kommer han med noen rene, undervurderte gullkorn, og det funker bra. Føttene hans danser lett bortover scenen med publikum klappende på bakken. Han stoler blindt på årets Hovepublikum, som til tider svikter, dessverre. Han samarbeider med oss, en morsom liten lek som de fleste trives godt i. Som er morsommere å være med på, jo mer Lars Vaular stiger sakte, men sikkert inn i rollen som god live artist.
Midt i slår gutta til med en ny sang og publikum smiler tilfreds. Den er rå og pur hip hop, vi digger den. Lover bra for et nytt album?

Så kommer den ene hitten etter den andre, og noen er bedre enn andre.
”Gary Speed” som var et av de forventede høydepunktene mine svikter, og jeg kan ikke stoppe den lille skuffelsen som treffer i det sangen er over.
Lars er forståelig en av de beste innenfor norsk hip hop, men dette var ikke hans beste opptreden dessverre.

Foto: Rebecca Waksvik