Synthesizer. Det er det første vi hører i det Foster The People er i ferd med å erobre scenen. Lyden kribler fraværende, for lavt for publikum å høre, men så vokser den seg sterkere og sterke. Gutta entrer scenen og folk skriker i ekstase. Et kort hei, og et par søte ord om Norge og vi er i gang. ”Don’t Stop (Color on the Walls)” starter med et brak. Konserten er i gang og vi er yrende glade hele gjengen. De siger seg ikke inn i konserten, som andre har hatt tendensen til å gjøre disse dagene, men starter heller med et brak. Og det føles utrolig, utrolig deilig.
Mark Foster lever seg inn i rollen som indie popens konge, og vi hyller han mer og mer for hver sang. Bassen kiler føttene, og slagverket treffer deg som et skudd. Trommer og gitar i perfekt harmoni, i det gutta slipper løs de kaotiske poplåtene. Hit etter hit synges med masse energi og kjærlighet. Til oss, musikk og Hove. De koser seg og er ikke redd for å overøse oss med godt humør.

Hver sang topper den ene, og til slutt er pulsen så høy at det føles ut som jeg har løpt tre mil. Alle hopper og danser, skriker og ler. Fy fader.

Mark flyter fra instrument til instrument, og brilijerer på alle. Man skjønner at dette er band med god kjemi. De jobber godt sammen, og trenger bare et lite nikk med hodet hvis noe skal justeres eller byttes. Er det noe man skulle pirke på er det det at det tar litt lengre tid for gutta å ta fatt i neste sang. Men det hele virker ubetydelig i det de lyse, lette tonene til ”Pumped Up Kicks” treffer smilekanalen. Høydepunktet blir nådd i det alle i publikum roper ut teksten til den folkekjære sangen. Halsen er sår og øynene en smule våte i det de siste tonene debber ut i stillhet. En opplevelse du kjenner på hele kroppen.

De er inspirert av Afrikanske rytmer og David Bowie, noe som vises godt i ”Coming Of Age” som er den avsluttende sangen i år. Utrolig bra jobba av publikum og gutta på scenen. En konsert som viser hvem som var kveldens konger.

Foto: Rebecca Waksvik