– Hvorfor tror du dere selv i dag klarer å tiltrekke dere fire generasjoner med mennesker til konsertene deres?
– Vel, nøler han smilende.
– Det er vel fordi foreldrene betaler for billetten deres… og ølen.
Og i begynnelsen er det inntrykket. For selv når de største, ved siden av The Beatles, gjenforenes med deres gamle scene fra 70-tallet for første gang, henger ikke publikum helt med i de bakre rekkene. Selv står jeg et godt stykke bak i mengden, og det er lite bevegelse under åpneren Jumpin’ Jack Flash og gladlåta Let’s Spend The Night Together, noe som er utrolig synd. Forhåpningen var enorm da Jagger annonserte at de nå skulle spille låta publikum hadde valgt ut for dagen, og jeg tror ikke demokratiet rådet rett da de ville ha She’s So Cold istedet for både Street Fighting Man og Get Off Of My Cloud. De gav i hvert fall ikke utrykk for at de var fornøyde selv med valget.
Snart halvveis inn i kvelden våkner tilsynelatende både publikum og band opp, når Honky Tonk Women byr opp til dans. Og det har sin sjarm at Keith Richards tar kontroll over mikrofonen på to låter, og synger bedre enn man skulle trodd.
Plutselig dukker eks-gitarist Mick Taylor opp på scenen for å hjelpe til på Midnight Rambler. Et vendepunkt i konserten, for band og publikum. Det føles som om konserten starter ordentlig først nå. Klassiske gitarsoloer og Jagger som farter rundt og ut på catwalken for å holde publikum gående. Resten av konserten etter dette var ikke det jeg fryktet mest lenger: En konsert for gamle rockehelter som har blitt en parodi av seg selv, slik inntrykket av, for eksempel, koselige bestefar-Ozzy har vært, men omvendt for The Boss, som fremdeles bugner av livskraft.
Gigantiske låter fra katalogen kommer som perler på en snor. Sjelfulle Gimme Shelter tas godt i mot, men på Start Me Up starter allsangen med full kraft. Temperaturen øker, og det begynner å føles som én av de legendariske, sagnomsuste Orange Scene-kveldene. Bandet forsvinner kort fra scenen for å få kor på begge sider av scenen på. You Can’t Always Get What You Want, men gjennomførelsen av denne udødeligheten av en sang er nøyaktig slik som vi vil ha den. Selve nådestøtet spares helt til slutt, og burde tilfredsstille alle og enhver med (I Can’t Get No) Satisfaction.
Angivelig var dette den største konserten noensinne på Roskilde, med omtrent 100 000 publikumere. Gjenforeningen mellom den knæsj oransje teltduken og The Rolling Stones ble som forventet og uforventet. Forventet med tanke på at konserten startet og sluttet med fyrverkeri og fest, og i mellom var det en anelse rustent, og levde ikke opp til de forventningene folket hadde. Men når Stones først bestemte seg for å gi alt så gjorde de det, og det endte opp med en sann lykkerus med Jagger sine publikumstriks, energien fra en ennå levende Keith Richards, samt deres svært gode makkere Ronnie Wood og Charlie Watts.
Folk spør ofte «Stones eller Beatles»? Helt personlig har det, og det vil alltid være, Beatles. Men akkurat i kveld er jeg overlykkelig for at det var Stones som stod på Orange Scene.
