Etter en storhetsaften med både OutKast og The Rolling Stones, var dagen derpå sånn sett en mer dempa affære, navnmessig. Men det var mer enn nok konserter å meske seg i. Deriblant Damon Albarn jeg rakk å se slutten av, men som kan ha vært én av årets Roskilde-øyeblikk. Trentemøller leverte også en fremragende konsert, som viser at mannen har en egen sans for liveopptredener. Om den kan måle seg med konserten fra 2009 er usikkert, men det var mye bra å trekke ut her. På toppen av dette spilte Mogwai sin standhaftige post-rock på Arena, som vagla mellom storhetstid og sovetid.

Cashmere Cat
Til tross for å være høyt på stjernehimmelen allerede i utlandet, er Magnus Høiberg ved første øyekast en sjenert type. Bosatt på Manhattan har han vært opptatt med å jobbe med både eget materiale, samt samarbeid med Wiz Khalifa og Maroon 5, blant andre. Og med to glittrende EPer er det tilsynelatende en god tid for Cashmere Cat.

Når han tasser ut på Apollo sier han så vidt hei til publikum. «Ca$hy Cat» starter med noe ambient-greier for å lade opp til én av hans store hiter, Kiss Kiss. Det er også her det er lett å bli skuffet. Sangen i seg selv er magisk, og jeg har lenge vært spent på å høre hvordan Høiberg fremfører sine egne låter live. Utenom å være litt for basstungt, slik at flere publikumere må holde seg for ørene, er det liten eller ingenting som gjør liveversjonen særlig mer spennende enn MP3-en. Det samme gjelder With Me, som kommer kort tid etterpå: Dette kunne nesten vært avspilt direkte fra Spotify med anlegg til flere hundre tusen.

 photo IMG_8897_zps0c1cd855.jpg

Der Cashmere Cat imponerer er på låtene imellom, som en slags absurd Barbie Girl remix/mashup, og en miks et sted mellom nevnte hits som burde tappes på flaske og selges til publikum i form av en 7" eller mp3, med mindre den allerede ligger der ute. Men når Pearls inntreffer uten noe særlig livepreg, er det på tide å bevege seg videre.

Anmeldelsen er basert på første halvtime av konserten





Warpaint
Tidligere på dagen inntok immidlertid det man kan kalle motstykket til Haim, som er enkelt å like med deres popete låter og sjarm. Warpaint, derimot, er mer tilbaketrukne, mørke og eksperimentelle av seg. I år slapp de sitt andrealbum, Warpaint, som var litt høyere enn midt på treet. Deres livekonserter, derimot, er beryktet til å være langt bedre enn som så.

Og det er absolutt lettere å like musikken deres i en livesammenheng. Til tross for at de ikke har en enorm utstråling, er det likevel en sjarm i sjenertheten deres, og at de ikke breier seg like mye ut som, nevnte Haim. De gjør greia si, og når de digger hva de driver med på scenen, digger publikum med. Alle låtene fenger riktignok ikke like mye, og det synes litt på bandet også. Det er de mer rytmiske, trip-hop krydra øyeblikkene som er de beste her.

 photo IMG_8382_zps055ca2c7.jpg

Warpaint er et band som gjør seg langt bedre på scenen enn på plate, men de har fortsatt en del å jobbe med på begge fronter, selv om dette var et godt stykke unna å være ‘midt på treet’.

Anmeldelsen er basert på første halvtime av konserten

Foto: Nicolay Woldsdal