Akkordene til I Never Learn sin såre åpningslåt med samme navn spres utover festivalområdet til å begynne med. Kveldens set hviler ikke altfor tungt på denne trilogiavslutteren, men viser også en god blanding av låter fra henholdsvis Youth Novels og Wounded Rhymes. Kort tid etter dukker både Sadness Is A Blessing, Jerome og Little Bit opp, og Lykke Li er ikke en amatør når det kommer til framførelse. Vekselvis parkerer hun seg bak mikrofonstativet og danser i takt med musikken, eller griper tak i trommestikker som hun dæljer løs i scenekant, stativer og ikke minst trommer.
Hun har evnen til å vise stort engasjement, som øker for hvert minutt av konserten som går. Mot slutten av konserten kommer Wounded Rhymeshattricken bestående av I Follow Rivers, Youth Knows No Pain (som starter ganske slapt), og maniske Rich Kid Blues, tre beviser på akkurat det. Men hun velger også å tonemessig dempe Gunshot, som er en anelse pussig etter å ha akkurat sluppet den, samtidig som den viser ekstra kaliber når den spilles live.
De mer hjerteknusende låtende som Never Gonna Love Again og Just Like A Dream fra hennes nyeste manifest er ikke like spennende som resten av katalogen med mer krutt, til tross for at hun vet hvordan å formidle disse sterke følelsene i denne settingen også.
Lykke Li hadde fått satt av spilletid fram til 23, som muligens kunne blitt overskredet med et minutt eller ti. Likevel valgte hun å avslutte settet sitt med en poppende versjon av Get Some etter kun én time. En headliner med tre sterke plater som henne forventes å gi litt mer av tiden sin til publikum. Og med lidenskapen hun og bandet hennes viser på scenen for det hun driver med, er dette lett noe vi kunne vrikket eller grått til en stund til.
Foto: Nicolay Woldsdal
