Et folkehav hadde samlet seg for å se det som kunne bli en av de store opplevelsene på årets festival, og til tider fikk de nok akkurat det de hadde håpet på. Bandet entret en scene dekorert med gigantiske lysekroner, og satte igang med sin melodiske og fengende skramlefolkrock, men kontakten med publikum var liksom ikke helt der.
I tillegg hadde de gjort det noe rare valget å plassere to av sine desidert mest kjente singler, Submarines, og nettopp Ho Hey blant de aller første låtene, og da de som hadde møtt opp kun for å høre sistnevnte hadde fått sitt, forsvant store deler av publikum før konserten hadde kommet ordentlig i gang. Etter dette dabbet stemningen av en god del, publikum begynte å prate med hverandre heller enn å høre på konserten, og bandet så ikke overengasjerte ut på scenen selv heller.
Vokalist Wesley Schultz og trommis Jeremiah Fraites løftet stemningen mye ved å hoppe ut i publikum midtveis og å fremføre et par låter derfra, men da de klatret opp på scenen igjen og dro i gang sitt siste ess, Stubborn Love, var det slutten på konserten for mange av de fremmøtte. Som en jente som forlot området med vennegjengen kommenterte på vei ut: “Nå er de beste sangene over”.
The Lumineers er en sympatisk gjeng med sympatisk musikk, men det er for lite originalitet, lidenskap og engasjement til at de klarer å skape magi på scenen. Synd, når de har alle forutsetninger for å klare nettopp dette, men istedenfor fyrverkeri ble det en småkoselig – og nokså langdryg – time ved Kongescenen denne lørdagskvelden.
