Siden Øyafestivalens første år i Middelalderparken i 2001, har bookingsjef Claes Olsen iherdig forsøkt å få invitert Josh «Ginger Elvis» Homme og hans kompani til festivalen. Det var ikke før i år at puslebitene endelig fant på plass, og at bandet fikk være de første headlinerne på Amfiet i Tøyenparken noensinne.

Publikum tørster etter at stonerrock-kongene skal vise seg fram. Lyskastere på rekke og rad simulerer plutselig en klokke som teller ned fra 60 sekunder. Når tiden er ute, dundrer bassriffet til Feel Good Hit of The Summer utover Tøyenparken. Finnes det en mer perfekt åpningslåt på en sommerfestival? Tviler. En smilende Josh Homme hilser på resten av Tøyenparken, og avslutningen til Feel Good… går naturlig over til Lost Art of Keeping A Secret, og bandet har allerede slukket tørsten til blodfansen med disse Rated R-perlene.

Det har allerede gått over ett år siden Queens slapp deres glimrende sjettealbum … Like Clockwork. Kvelden bærer preg av at de har gjort seg ferdige med å turnere selve plata, og heller fokuserer på å gi en knall setliste for alle. Med kort mellomrom spiller de den rådeilige hiten My God Is The Sun, ultrapussige Smooth Sailing, og vennlige I Sat By The Ocean. Turnélivet har gjort at disse låtene er en like naturlig del av katalogen deres som alt annet, også live.

Queens har satt sitt preg på nordmennene, og ofte blitt betegnet som Norges-venner. Da publikum vagt hørte konturene av Burn The Witch ble det stor allsang. Og etter You Think I Ain’t Worth a Dollar, but I Feel Like a Millionaire, åpenbaret deres dronning av en låt seg: No One Knows. «Dere vet hva som skjer i mørket», humrer Homme, og får lyset dempa til elegante Make It Wit Chu, som faller i god smak. Og han er utvilsomt en kul type, han Ginger Elvis, der han tar seg en konsertsigg, og nesten bruker den som plekter når han spiller.

Men utenom dette skal det sies at det er noe ved publikum som ikke lar seg rykke ved Hommes sjarm og bandets bunnsolide liveshow. Queens klarte kanskje ikke å bergta Øyas hipstere denne aftenen, og stort sett forstår jeg ikke hvorfor. For når Josh Homme og hans mannsterke orkester går på scenen er han nattklubbeier for en skitten og røykfylt rockebule der alle er velkommen, og det er et deilig sted å være. Men selv med punktumet Song For The Dead, og den «nye» trommisen Jon Theodore sin trommesolo (som er fet, men unødvendig. Han har ingenting å bevise, for han er allerede et verdig medlem av Queens-familien), letter ikke publikum i frelse. For meg var dette en toppkveld, men det så ikke slik ut for majoriteten rundt meg.

«Vi har vært gjennom mye godt og vondt, men vi elsker dere, Norge!» proklamerer Homme avslutningsvis. Vi elsker dere også, Queens. Bare ikke så mye som dere fortjener denne kvelden.

Foto: Øyafestivalen