Øyapublikumet sitret av forventning i forkant av fredagens avslutningsnummer: Skandinavias store kjæledegger Röyksopp og Robyn. Disse to trenger vel ingen videre introduksjon, men det er nok ikke å ta for hardt i å si at disse har satt skandinavisk musikk på kartet de siste 15-20 år.

Derfor er jo publikumets sitring berettiget, og i det scenen fylles av sjuke kostymer, finlandshetter og nordnorsk temperament virker det som om hele Oslo har ventet på dette. Mye fordi Röyksopp og Robyn begge har levert strålende konserter på Øyafestivalen tidligere, men også fordi de to er hitmaskiner nesten uten sidestykke i nordisk målestokk.

Så når Röyksopp presser synthen til det maksimale i gode tjue minutter før Susanne Sundfør blir med på scenen, er det litt antiklimaktisk å se disse to dyktige musikerne redusert til et slags oppvarmingsband for Robyn. De er intense, gir det alt de kan, men selv ikke forsøket på å bergta publikum med megahiten Poor Leno fungerer spesielt godt. Det føles rett og slett ut som om hele festivalen faktisk har ventet på Robyn, ikke Röyksopp. Det er litt trist at Röyksopp tilsynelatende skjønner det selv, og viker plass til Robyns hitparade en drøy halvtime ut i settet.

Men så kommer da også belønningen. Robyn er kanskje Nordens kuleste menneske, rent bortsett fra Einar Lunde fra Dagsrevyen, selvsagt. Hun frir til samtlige jenter i publikumet, og får et unisont, hylende ja tilbake. Robyn er absolutt alle jenters store heltinne, og det med rette. Mange ved siden av meg snakket om hvor bra hun ser ut "fremdeles", men hun er da vitterlig bare 35 år. Det de heller burde lagt merke til er hennes vanvittige innlevelse og tro på eget materiale. Hun vet at hun har en katalog breddfull av hits, og dansefesten kan starte. Dancing On My Own er definitivt et høydepunkt, og det gyser virkelig nedover ryggen når 12.000 stemmer i på refrenget.

Etter at hennes sett tilsynelatende er over, tar hun rollen som danser på samarbeidsprosjektet Röyksopp og Robyn i mellom, og lykkes også her med å trollbinde Amfiet. Denne delen av konserten er en hardere, litt mørkere del, og fungerer godt som avslutning før de e-cig-røykende jentene danser seg ut i Tøyens gater. Godt jobba!


Foto: Øyafestivalen