Det tok ikke lang tid for meg å innse at jeg satt med et av årets beste album da jeg fikk Burn Your Fire For No Witness i henda. Et album som er både rå og skjønn, og har evnen til å rokke følelsene til alle og enhver. Angel Olsen er på plate fantastisk, men jeg var bekymret for hvordan det skulle ta seg ut på scenen, og spesielt Øya sin største scene midt på lyseste dagen.

Med en bandtrio bak seg går Olsen på scenen iført solbriller. Hun sier ikke altfor mye, men lirer av seg noen humoristiske og pussige setninger en sjelden gang, om hvordan hun skal henge med stjernene i badebassenget etter konserten, og «Many feels, many vibes. Remember to eat some food». Men det kvikker opp stemninga noe, for utenom dette distanserer hun seg i hvordan hun opptrer, og ikke minst fordi hun ikke lager øyekontakt med publikum.

Hennes tre bandkamerater ser også ut til å kjede seg. Det virker som de er tappet for energi etter en lang sommer. Entusiasmen er nokså fraværende. Lydbildemessig kunne de også prøvd å utvide det med noen på keyboard, og bare det å røske fram enkelte mer «rockete» låter, som Forgotten/Forgiven, hadde nok piffa opp stemninga.

Ser man på det positive høres både Olsen og bandet bra ut. Hun synger like strålende som hun gjør på plata. High-Five får den samme Roy Orbison-vibben hun mante fram i studio, og sanger som Stars og Lights Out er lydmessig store høydepunkt på setlista, der hun også hadde plukket fram noe eldre låtmateriale.

Jeg velger å tro at Mono-konserten til Angel Olsen i mai var langt bedre enn dette. Settingen på Øya var ugunstig for bandet, og jeg er sikker på at hun hadde gjort seg bedre på en mer intim scene på kvelden et sted. Musikalsk var dette en veldig fin opplevelse. I live-formatet ble dette dessverre en uinspirert affære, og jeg håper så inderlig at frøken Olsen tar seg turen tilbake snart, for jeg er overbevist over at hun kan gjøre mye bedre enn dette.

Foto: Foto: Tor Orset, Øyafestivalen