Atmosphere er Slug og Ant fra Minneapolis. De slapp sin første plate i 1997, og er i år aktuelle med den fantastiske skiva Southsiders .

Ant, DJen, innar scenen i dressjakke og et glis, mens Slug, rapperen, sniker seg på i en boblejakke med hetta på. Han ser ut som han fortsatt er 25. Illusjonen brytes ikke når de sparker showet igang, Slug virker definitivt ikke som en førtiåring der han hopper og roper. Etter bare én låt kaster han av seg jakka og drar til med Puppets, og det allerede engasjerte publikum gir seg hen. Alle henda er i været, med fingrene formet som peace-tegn. Selv på den aller bakerste raden er det hodenikking og et par hender i været, men det er dessverre antydninger til de vanlige «mer undergrunn enn deg»-nykkene. Heldigvis skal man ikke langt inn i publikum før det byttes ut med ren konsertglede, dansende kropper og folk som mer enn gjerne roper med på refrengene.

Hele greia går på skinner, publikum er med hele veien. Det er en flott blanding av nye og gamle låter, og publikum er like gira når de spiller den nye hitten Kanye West som når de drar igang gamle klassikere som Guns and Cigarettes og Sunshine, selv om sistnevne riktignok sender en ekstra lykkebølge over publikum. Det som gjør konserten spesiell er at Slug er helt hundre prosent tilstede hele tiden. I løpet av hele konserten skimter man ikke et eneste sekund av autopilot. Han trikser på tekstene nesten annenhver strofe, og passer på å gi masse kjærlighet og shoutouts til Oslo. Det er et eller annet skikkelig rørende ved å se en vaskeekte veteran ha så mye kjærlighet til yrket sitt. Atmosphere er så rutinerte at de ikke engang slipper på smilebånda når et par-tre publikummere roper ut «Fuck you, Slug» etter hver eneste sang, som forsåvidt er det verste med hip hop-konserter. Det er alltid et par unge gutter som føler behov for å bli sett og hørt av alfahannen på scenen: heldigvis ignorerer Slug dem totalt.

 photo atmo1_zps0599e591.jpg

Et av høydepunktene er mot slutten av konserten, når de spiller Flicker. En låt om Slugs avdøde venn, og tidenes beste battle-rapper, Eyedea. Det føles ikke tilgjort i det hele tatt, det er en ærlig og rørende låt som passer perfekt inn med kjærligheten og godfølelsen Slug har brukt nesten en time på å spre. Gjennom hele konserten forteller han små historier som leder inn i neste låt, han spøker med publikum, han smiler hele veien og han viser en utrolig tilstedeværelse. Han spør mot slutten av konserten pent om han kan få en vodka soda av baren, og virker oppriktig glad da han to låter senere oppdager den på scenekanten. Berømmelsen har på en eller annen måte ikke gått ham til hodet, og det har så utrolig mye å si for hele opplevelsen. Det er tre år siden jeg sist så dem spille, og de har bare blitt bedre. De har fortsatt mange, mange gode år foran seg.

Foto: Ingeborg Sivertsen Landfald