Det hele begynner med at publikum får oppleve premieren på Enslaveds nye musikkvideo, før det hele braker løs. Grutle & co stiger frem så fort videoen er over, og begynner på det virkelige settet. Ice Dale er i storform denne dagen, og drar ut gromriff på gromriff fra seksstrengeren. Showet er på mange måter godt utført, men – og det er et stort men – lyden er til tider helt forferdelig. Vokalen er mer eller mindre fraværende fra høyttalerne, og det lille publikum klarer å høre er svært skurrete.
Dessuten kan man også stille spørsmål til hvorfor Ice Dale er forsynt med mye bedre og sterkere lyd enn hans makker Ivar Bjørnson, som nærmest får sin gitar druknet i miksen. Slike tekniske tabber er ikke lette å tilgi, og konserten har derfor en noe treg start. Det merker tydeligvis bandet også, til slutt, seks låter inn, spør frontmann Grutle selv om publikum har det bra. En engasjert publikummer tar heldigvis til orde, noe Grutle får med seg. Han gir så krystallklar melding til lydmannen, som justerer litt på miksebordet.
Lyden høres med ett mye bedre enn den gjorde to minutter tidligere. Det er først da det tar av for publikum. Under de første låtene var det ganske rolig i rekkene, men nå starter det å rykke headbangermusklene for alvor. Trøkket øker dermed betraktelig når lydmannen får gjort jobben sin, og heldigvis varer godlyden slik den skal være konserten ut.
Kveldens setliste dekker et stort spekter av bandets karriere; flere klassikere er funnet verdige på Røkeriet i kveld. Album som Monumension, Hordanes Land og det nyeste mesterverket, RIITIIR. Sanger som As Fire Swept Clean the Earth, Fenris og A Darker Place, som alle blir fremført på beste vis.
Trommis Cato bekkevold er muligens blitt noe undervurdert i sin fartstid som Enslaved-medlem, men da han får begynne slutten med en fantastisk trommesolo, får man virkelig øynene opp for villdyret som bor inne i ham. Neste ekstranummer tar for seg en tekst som publikum også får lese på veggen: ”Son av Sigurd Håkon Jarl, han nekta å la seg vende. Han satte Blåtanns kvitemenn, der Ægirs armar nådde.” Slikt blir det et mektig kor av.
Enslaved får også selskap under siste ekstranummer av to dyktige musikere som bistår med vokal og fløyte; en cover av Led Zeppelins Immigrant Song. For en passende coverlåt! Enslaved kjører siste rest av gjenværende energi, noe som smitter over på publikum som går amok, helt til det ubønnhørlig er slutt for godt.
Alt i alt utviklet det hele seg til å bli en riktig så vellykket kveld for bergensbandet, men den svake starten med den horrible lyden lar seg dessverre ikke glemme.
Foto: Oddbjørn Steffensen
