Denne kvelden viser Clark ved hjelp av hennes bandtrio at hun klarer å være nøyaktig det hun sikter seg inn på: en entertainer. Dette er først og fremst en opplevelse, og ikke bare et rockeshow, som vi tidligere har sett fra henne. Øya-konserten på Sjøsiden for noen år tilbake føltes som en vanlig, men god konsert. Det gjør ikke dette.
Setlista er tynget med nytt materiale, over halvparten av den nye plata faktisk. Når vi først får materiale fra tidligere plater, er det som oftest noen ordentlige godbiter vi får høre fra Marry Me, Actor og Strange Mercy. Gjennom alt hun spiller beviser hun at på scenen kan hun være hvem som helst. Hun er en androide med rutinerte, kaldt kalkulerte bevegelser på låter som Digital Witness og Bring Me Your Loves. Hun er en elegant forførerske der hun sitter på et jenterosa tre-stegs platå med bena inntil seg og fremfører I Prefer Your Love, én av platas desiderte høydepunkter. Hun kan børste av støvet på skuldrene som en diva mens tekniker fikler for å fikse den forsvunnende gitarlyden, eller være en ren punkeheltinne der hun manisk flenger seg kaotisk rundt på scenegulvet, vrælende til sjeldenheten Krokodil.
Fra å være helt kontrollert med koreografi og fingre som feilfritt åler seg over hele gitarnakken, er hun heller ikke redd for å gi fullstendig faen. Under Your Lips Are Red sitter hun på kne med publikum og lar dem ta over gitaristrollen mens hun spasmisk ligger på scenen. Du vet egentlig ikke helt hva du kan forvente. Et øyeblikk spilles en pen og innøvd versjon av hiten Cruel. I neste er både Clark og band i harnisk og jammer så heftig med fuzza gitar, følelsesladd tromming og heftig elektronka etter å ha spilt hoveddelene av Cheerleader. Så plutselig kommer hun tilbake alene på scenen etter en kort pause. Ingen schizofrene effekter eller sci-fi-lyder, men kun Annie på toppen av den store og rosa platået med en totalt avkledd Strange Mercy. Et par spillefeil skjer, og tempoet bommes på en gang, men det er totalt tyst på Rockefeller. Alt du hører er Clark’s stemme, rene gitar, og vifta som står på fullt. Spesielt.
Under Nirvanas Hall of Fame-induksjon ble stilt på lik linje som Joan Jett og Kim Gordon, og det kan ikke være tilfeldig. Om noen år vil kanskje noen klassifisere St. Vincent som et ikon på lik linje med disse kvinnene. En så unik og variert musiker vil ikke la seg glemme med det første. Hun kan virke steinkald og pretensiøs til tider, men på slutten rekker hun virkelig ut en hånd til publikum og viser sin takknemlighet for å være der. Høyrehånda blør, og tørker det av seg på begge kinn, smilende. På et merkelig vis framstår hun også som en kjærlig mor på et vis som virkelig bryr seg.
Er det noen få tekniske problemer, note- og tempobom i ny og ne? Og er stemmen hennes litt for spak live kontra på studioversjonen av låter som Digital Witness? Jepp. Men det er ting som går over hodene til folk. På lik linje med St. Vincent mangles det utrolig lite for å gi dette en 10’er, om så det er en noe bedre setliste eller bare mer. Men Annie Clark overbeviser mer enn noengang før. På platecoveret sitter hun på en diger rosa trone. Passende, for i kveld var St. Vincent folkets eminente musikkdronning.
(Men egentlig sånn 9,5/10)
Foto: Nicolay Woldsdal
