– Jeg uttaler det Sukirae. Hvordan uttaler du det?

– Shakira, roper en mann i folkedammen tilbake.

– Jaså? Fra nå av kaller vi den det!

Nok en fuktig dag i november, og nok et sjeldent gjensyn med Wilcos frontmann Jeff Tweedy, denne gangen uten sin vanlige kortesjé. Spørsmålet er jo faktisk hvor mange av de som hadde kjøpt billett som kom dit for å høre far spille med sønn Spencer under deres felles etternavn. Akkurat dette er eldstemann ydmyk nok til å innrømme selv.

– Takk for at dere holder ut med så mange låter på rad, som dere sikkert ikke har hørt før, sier han.

Konserten er nemlig delt inn i tre deler. Første del er låt på låt fra nevnte album, med Spencer på trommer, en barndomskompis på gitar, og et par andre gærninger på bass og keys/gitar. Jeff sier at sønnen har fortalt ham at waltz er inn for tiden, sånn at det er grunnen til at de spiller så mye av det. Det er ganske stille, kommunikasjonsmessig, fra scenen under mesteparten av denne delen av konserten, som absolutt er underholdende og tilfredsstillende. Godt samspill mellom partene, også med tanke på alderen til noen av dem. Er det sagt, så er er det finfine likheter mellom en del av disse sangene, så tidvis kan det føles som “litt mye”. Men det er klare høydepunkter å trekke fram, låtmessig: sjarmerende og lekre Wait For Love, ‘hiten’ Low Key og trivlige Summer Noon er bare tre av kanskje femten sanger som var første del av settet.

Tweedy photo _MG_1120_zpscd611dd4.jpg

Bandet takker for seg, papsen står igjen med kassegitaren. Nå skal publikum nemlig få det de faktisk har planlagt å bruke mandagskvelden på: Wilco-materiale på solovis. Dem er det kanskje ti av. Her merkes det at Tweedy virkelig løsner opp i praten. En ensom versjon av den elskbare Feist-dueten You & I framføres, og får på sine siste fraser hjelp fra en overbegeistra fan med utrolig sur røst. Småspydig bruker Tweedy dette momentet resten av konserten, og viser samtidig at han er naturlig morsom. Et par andre karer kommanderer nærmest at han skal spille How To Fight Loneliness, og som crowdpleaseren mannen viser seg å være gjør han det. Storslått jubel runger over introfingerspillet til Jesus Etc., folk er med og hvisker I’m The Man Who Loves You. Storhetene kommer som perler på en snor, både Hummingbird, I Am Trying to Break Your Heart og ikke minst Born Alone fra seneste plate The Whole Love.

Spencer og resten av gutta returnerer for noen låter til, med coverlåter og til slutt en tolkning av California Stars. Dermed er det som føles som 30 sanger og det som er to og en halv time med musikk over. Valuta for pengene er det definitivt, men jeg tror at om du ikke er hardbarka Wilco-fan vil det være en noe lang kveld. Kanskje flere følte det også på grunn av mengden låter fra far-sønn-prosjektet fikk så mye plass, noe som egentlig bare skulle mangle, mener jeg.

Tweedy photo _MG_1177_zps2968e52f.jpg

Med Tweedys soloset mangler egentlig kun et band, for det er litt av en setliste i seg selv. Det er tidvis magisk i der han står alene, og med overraskende naturlig humor og sporty tilbakemeldinger til gaulende publikumere, så blir det ikke fult så tomt. Det er faktisk skikkelig moro. Å oppleve noe ferskt fra han sin side er også kult, med følelsen om at noe kunne vært kuttet ut. En tålmodighetsprøve, med andre ord. I blant kan det bli for mye av det gode, selv i Jeff Tweedys nærvær.

Og er du én av de som savna hele Wilco samla, hinta brumlefar sjøl om at “det andre bandet” kommer tilbake. Så da er det bare å rydde opp i kalenderen og vente på klarsignalet.