Amerika ligger bak, foran venter eksotiske Australia, Japan og Indonesia. Midt i mellom steder ute i den store verden, ble det noen dager i hjemlandet for Sondre Lerche. Heldige var både vi og en gjeng ungdommer på Parkteatret som fikk besøk med to konserter i løpet av en kveld. Begge gangene med Silja Sol og spesielt trivlige Jesse Marchant (US).

‘Voksen’-konserten var fullstappa da Lerche kom på scenen en time før midnatt, og kjører i gang med et par allerede populære låter fra nyeste Please med første låt After The Excorcism. Nummer to i rekka (og en av årets norske hitter), Bad Law, håpte jeg egentlig å få se han og bandet gå enda mer bananas. Det tenker jeg at vi får se neste gang han er innom når låtene har befesta seg ytterligere hos den norske fansen. Men det er veldig kult at han spiller en såpass ‘bædæss’ sang så tidlig i settet. Sånt skaper stemning, av typen god.

Lerche tar seg tid til å prate litt med publikum mellom noen av låtene. “Seksuell frustrasjon har aldri vært søtere”, sier han om en låt han skrev i sine tidlige år: You Know So Well fra debuten Faces Down (2001). Og megasjarm fra denne karen er det ikke mangel på, som da han trer vekk fra mikrofonen og spiller My Hands Are Shaking fra scene kanten. Presser stemmebåndet for alt det er verdt.

 photo _MG_2534_zpsd6331450.jpg

Har jeg forresten pratet om Lerches topptrente band, altså karer som følger han hvor enn han vil gå når han spontant river seg løs fra en låts bånd? De som har sett han i en solosituasjon (som vi også får oppleve et par ganger denne kvelden), vet at Lerche klarer seg utmerket på egenhånd. Men i en bandsammenheng ville ikke konsertene hans vært de samme uten disse tre absolutt utsøkte musikerne på trommer, bass og keys.

Avslutning på første del av settet inneholder selvfølgelig Two Way Monologue, som vanlig i en herlig revitalisert form med jamming og allsang. Det, altså jamming, får vi flere ganger i løpet av kvelden, men jeg skulle ønske vi kunne få det i langt rausere porsjoner. Hver gang jeg har sett Lerche live, har det vært det aller beste med konsertene. Som når han denne kvelden også spiller Say It All, til min enorme glede. Måten disse gamle låtene fornyes på er alltid, uansett høydepunkter. Legends, som er siste låt av originalsettet får denne behandlingen i en liten grad, som er topp.

 photo _MG_2894_zps1167115c.jpg

Litt antiklimaks er det når han kommer tilbake etter en så brusende avslutning på hovedsettet med fine, men litt døllere Lucky Guy og en soloversjon av Modern Nature, stappa med sjarm igjen.

Kjedelig blir det riktignok aldri med Sondre Lerche og band live, og i kveld var det også deilig å se han entertaine på en scene som føltes skikkelig passe, noe han utpekte selv. Ytterligere jamme-galskap fra han og bandtrioen og en liten omrokkering på låtene i settet hadde etter min mening gjort det til en enda sterkere kveld. Men det er ingenting galt i å vie såpass mange av sangplassene til nytt materiale når Please er såpass bra som den er, og jeg har ikke nevnt nydelige framførelser av både Crickets og Lucifer. Kort sagt: Et gledelig Oslo-gjensyn med Lerche og venner.

Foto: Nicolay Woldsdal