Det ble en ”dramatisk” dag tirsdag for alle som gledet seg til å se Rise Against og Pennywise i Oslo. Midt på dagen kom beskjeden om at Rise Against måtte avlyse den planlagte konserten på Sentrum Scene på grunn av sykdom. Dette medførte også at oppvarmingsbandene Pennywise og Swimmers (Emily’s Army) heller ikke kunne spille på grunn av "utfordringer med produksjonen". Punklegendene i Pennywise har ikke spilt i Norge på leeeenge (antagelig rundt `96 eller `97 var det noen som kom fram til i går) og det var nok en del skuffa fans som måtte innse at det heller ikke kom til å skje denne gangen, enda så nær man var. Det er vanskelig å si hvor mange som hadde billetter til Rise Against-konserten som egentlig dro mest for å se Pennywise (ikke for å ta noe fra Rise Against som absolutt fortjener den fanskaren de har), men Pennywise er vel det man kan kalle for virkelige ”punk-legender”. Det som skjedde var at det ble en tilnærmet ”folkeaksjon” på sosiale medier(det kunne i hvert fall virke sånn), med krav om at Pennywise måtte vise seg på en scene i Oslo når de først var her. Til stor glede for hundrevis av gamle skate-punk-fans kom bekreftelsen: ”Pennywise skulle spille på John Dee kl.20.00”. For Pennywise-fansen var dette stort, og det gikk flere samtaler på John Dee i går kveld om at selv om det var trist med avlysningen av Rise Against, så ble kanskje kvelden bedre enn ventet da det ente slik det gjorde og Pennywise ble hovedattraksjonen på lille og intime John Dee. Dette er kvelden man vil huske om mange år som: ”Jeg var der da Pennywise plutselig sto øverst på plakaten og John Dee ble utsolgt på et par timer - samme dag som konserten ble spilt. (Det ble startet et nytt billettsalg for Pennywise-konserten og de som hadde billetter til Rise Against må refundere disse.)

Så når klokka begynte å nærme seg 21.30 og purunge Swimmers hadde gått av scenen var det nesten en elektrisk stemning på John Dee. Taktfaste «Pennywise, Pennywise, Pennywise»- rop runget foran scenen og favoritten Bro Hymn ble sunget i det uendelige. Så når Jim Lindberg og resten av gjengen gikk på scenen og sa at de ikke var Rise Against så var det en beskjed et utsolgt Jon Dee hadde fått med seg for lengst. Det var klart for en kveld som de som var til stede sent kommer til å glemme. Gitarist Fletcher slo så an første akkord til det selvsagte åpningsnummeret Pennywise og store deler av John Dee ”klikket”.

Pennywise viste storform, i hvert fall energimessig og dro den ene klassikeren etter den andre. Publikum fikk også servert en Bad Religion-cover som kanskje var bedre og mer energisk enn Bad Religion selv har spilt den på mange år. Selv om det var litt smårusk i maskineriet til tider -deler av konserten var nesten som en bandøving der medlemmene gikk fram og tilbake på scenen og viste hverandre akkorder og nynnet starten av sanger så de andre skulle huske hva de skulle spille -så gikk ikke dette utover helhetsinntrykket i stor grad. Pennywise framstår i 2014 som et band som først og fremst har det moro. Det er så mye energi å ta i mot fra de gamle gutta at det nesten er for godt til å være sant. Det er få punkband som spiller hardere og raskere enn Pennywise og selv om de tidvis har litt problemer med å henge med selv så utvikler konserten seg til å bli en sterk borteseier. Noe de kanskje særlig kan takke publikum for som sørger for å gi bandet det trøkket de trenger for å holde ut. Låter som Same Old Story, Society og Fuck Authority er selvsagte på settet og noen av mange høydepunkter denne kvelden. Så når bandet etter en drøy time går av med tidligere nevnte Bro Hymn til massiv allsang kan Pennywise reise hjem til USA etter noen uker på ”veien” i Europa med en god følelse etter å ha fått mulighet til å ”headline” den siste spillingen. For majoriteten av publikummet som var unge midt på 90-tallet har kvelden vært en morsom nostalgia-tripp med et legendarisk band som fortsatt vet hvordan de skal glede sin svært dedikerte fanbase.