Dag 1
I kveld smelles det hele i gang, med et program med fin sjangerblanding. Det er dessverre litt for få mennesker som har funnet veien til konsertlokalet på Inside, men de som er der, får mye å glede seg over.
Cretura er bandet som får æren av å åpne ballet, en halvtime etter skjema. Dette blir siste konsert i Norge, før de drar til Tyskland for å turnere der, sammen med ingen ringere enn Six Feet Under. Cretura serverer de fremmøtte symfonisk metal, og også rent estetisk, tar de den biten helt ut. Heavyhår, nagler og ellers sorte gothantrekk. De sliter ganske mye med lyd og teknikk i starten, men dette tar seg bra opp etter hvert. Aller best låter det når det riffes hardt og brutalt, og alt i alt blir dette en ok start på en god kveld.
Etter en ørlite for lang changeover, står trioen, The Good, The Bad and The Old One, klare på scenen for å fortsette festen. Enkel rock, inspirert av mye forskjellig, men tidvis kan det minne om noe av det roligere materialet til Foo Fighters. Sammenligningen stopper nok imidlertid der. Bandet leverer trygt og greit, men det blir dessverre det kjedeligste som skjer i kveld, både følelsesmessig og rent musikalsk. Samtidig er det nok dette bandet som har bredest appell av bandene som spiller i aften. Passer nok glitrende til fest og bryllup.
Så er det klart for kveldens første aha-opplevelse. Nyresvikt er et band jeg har hørt om, men som jeg ikke har fått sjekket ut før nå. Dette er deilig hardcore med snerrende vokal, hard riffing og sinnsykt mye energi på scenen. De spiller akkurat den musikken jeg forventer når jeg ser dem på scenen. Et par av låtene er ufattelig fete, og publikumstriksene fungerer. For eksempel når vokalisten stikker i baren midt i en låt (selv om han bare vil ha mer vann) og når han stikker ned fra scenen og brøler fra seg midt mellom publikummerne. En bassist som er glad i å danse, har de også. Han danset i alle fall veldig mye under kveldens siste konsert. Nyresvikt var et av kveldens høydepunkter.
Paul Bernard & The Family Values blir kveldens neste, fantastiske opplevelse. Ved første øyekast ser det ut som en merkelig og tilfeldig sammensatt gjeng som står på scenen. Merkelig satt sammen er det kanskje, men det er langt fra tilfeldig. Et alternativt og energisk hiphop-orkester, som ikke er redd for å blande sjangre, med Bernard i front med sin usedvanlig behagelige og særegne måte å rappe på. I tillegg synger han bra, sammen med flere av de andre bandmedlemmene. Et utrolig kult og spennende konsept!
Etter en halvtime med kveldens kanskje mest kreative gjeng, er det klart for rockerne i Sandmarx. Et moderne hardrockband med masser av energi og catchy og gode låter. Det er umulig å snakke om dette bandet uten å trekke frem frontfigur Sandra Szabo, og gitarist Marcus Greenway. Hun synger utrolig bra, og er ellers en naturlig begavet frontfigur. Han serverer sitt publikum solo etter solo i reneste Slash-stil. Felles for dem begge, er en vanvittig god energi og en fabelaktig tilstedeværelse på scenen. Nydelig!
Kveldens mest stødige leveranse av kvalitetsmusikk, kommer imidlertid fra Wolfram. Stonerrockerne er riktignok også hakket mer rutinerte enn mange av sine kollegaer denne kvelden, men de leverer altså med en imponerende selvtillit og selvfølgelighet. Også Wolfram har en vokalist som både synger og tar seg ekstremt bra ut helt foran på scenen, og en gitarist som er på et teknisk nivå som nok overgår alt annet vi får oppleve i kveld. Veldig tight og med et deilig driv.
Litt rart kan det virke at Tone Rose er plassert helt sist av kveldens artister. Ikke fordi det ikke er bra, men fordi rolig og akustisk musikk ofte drukner i lyden av et publikum som nå har drukket og vært på festival i mange timer. Det er også opplevelsen helt i starten av settet, men så skjer det et eller annet. Etter hvert er publikum mer samlet foran scenekanten enn de har vært på noe tidspunkt tidligere i aften. Riktignok litt hjulpet av en bassist fra Nyresvikt som samler sammen folk for å danse, men mye av æren skal nok artisten og bandet ha selv.
Dersom jeg sa at Paul Bernard og bandet så ut som en rar sammensetning av mennesker, var det ingenting i forhold til Tone Rose og folkene hun hadde med seg på scenen. Artisten selv er en rar, fnisete og sjarmerende skapning med prinsessekrone på hodet. Hun er hele tiden akkompagnert av en slags ung versjon av Bettan, iført skinnbukse og leopardtop, og som tygger tyggis mer effektivt enn jeg har sett noen gang i hele mitt liv. Resten av bandet går litt av og på scenen i forhold til hvilke låter som spilles. Rent musikalsk er vi litt all over the place, men det er på ingen måte ment negativt. Her går vi fra sart og sårbart, til tøysete og morsomt. Dette kan virkelig treffe mange!
Dag 2
Beth Prior starter den andre kvelden på Inside. Den britiske singer/songwriteren sitter alene på scenen med gitaren sin, men klarer fint å trollbinde publikum på egenhånd. Hennes måte å skrive og formidle sine innerste tanker på en skamløst ærlig måte, får meg inn i en musikalsk transe, allerede etter et par minutter. En soulfylt stemme, til et reaggaepreget gitarkomp, fungerer utmerket. En prikkfri start på kvelden.
Fra nedstrippet og nakent, skal vi over til grunge, med skittent og herlig sound. Sedansored, med Ricardo Silva i spissen, ønsker å puste nytt liv i grungesjangeren, og følger i de musikalske fotsporene til band som Alice in Chains, Stone Temple Pilots, Pearl Jam, osv. Det klarer de faktisk ganske godt. Litt grisete sleiving med både toneart og gitarsoloer forsvinner stort sett i lydveggen, så de skal få slippe unna med det. Silva er en fantastisk frontfigur. God vokal, mye fakter og mimikk, god bevegelse på scenen, og en god låtskriver. Resten av bandet, leverer dessverre ikke på samme nivå, så la oss håpe at ikke det blir avgjørende for hvor langt Sedansored kan nå. Det er ikke Ricardo det skal stå på i alle fall.
I fjorårets utgave av festivalen, spilte Cruising Carnival på avslutningsdagen. Den gang synes jeg det var et bra band, men ikke så mye mer enn det. I kveld, fjorten måneder senere, opplever jeg et band som har utviklet seg ekstremt mye siden sist. Konseptet er det samme, rå og klassisk rock n`roll, inspirert av harde rockeband fra 90- og 2000-tallet. Siden sist, har Jens Thiesen gått fra å være en skikkelig god vokalist, til å bli en sinnsykt bra vokalist. I tillegg har bandet blitt veldig mye tightere. Espen Austestad på sologitar må også nevnes. Kudos!
Fra et par rockeacts, tar The Factory oss med inn en en mer popete verden. Litt funky, RnB-sound og mye mindre volum, oppleves kanskje først som litt antiklimaks, men det vokser på meg etter et par låter, og etter hvert innser jeg at dette faktisk låter ganske så bra. Ok instrumentalister, en tidvis solid mann i front, med en behagelig vokal. Ikke fullt så pent når han skal i falsett, og ikke tidenes morsomte vitser mellom låtene, men så er dette da heller ikke standup. En fin opplevelse, også dette.
Også i kveld skal vi få servert stonerrock, og nå fra siddisene i Kal-El. En kvartett med store, seige låter og deilig trøkk. En drivende dyktig vokalist som er enormt lik Bjørn Sundquist, en rykende het bassist, og en av norges klart beste trommeslagere. Jeg tar meg selv i å følge med på sistnevnte i veldig store deler av settet. Han burde ikke vært gjemt bak frontfiguren, men jeg vil tro dette skyldes mer effektive changeovers. Liker du denne sjangeren, liker du garantert Kal-El.
Så er det over på noe helt annet igjen. Anja Kløve er synonymt med feelgood garagerock, med et lydbilde som kan minne om en del av et som kom i denne sjangeren tidlig på 80-tallet. Samtidig er det ikke helt det heller. Kløve har klart å skape noe egenartet. Dette er dansbar festmusikk, med raske rytmer, glade toner og morsomme tekster. Såpass god stemning blir det, at konsertsalen blir til en dansegulv, med en god del spesiell dansing og ballonger som spretter vilt rundt i lokalet.
Jeg fikk meg en aha-opplevelse eller to i går, og her kommer neste. Bloodlights er et av mange band som jeg har hørt om, men som jeg aldri har fått sjekket ut. Hvorfor jeg har hørt om bandet, blir veldig fort tydelig, for dette er rett og slett høy klasse. Frontfigur, Captain Poon, var i sin tid gitarist og låtskriver i Gluecifer, men etter bandets oppløsning, scenedebuterte han med sitt nye prosjekt, Bloodlights, i 2007.
Dette er rett-i-trynet-rock fra start til slutt. Ikke noe fiksfakseri. Ingen kunstneriske partier. Bare full pupp hele veien. Og du verden for et driv! Det trøkker og det rumler og det riffes til de grader. Dette er enkelt og greit slik rock skal spilles. Skittent og rett på sak!
Når Funky Penguins er på, er programmet godt forsinket. For mange gjør ikke dette noe. Man har jo fått vill musikkfest i mange timer, men dessverre er lokalet noe mer glissent enn det burde, når bandet kommer på scenen. Også de merker at vi er på overtid. Spesielt gitarist Martin Hansen, som også villig innrømmer at han har hatt tid til å drikke en god del for mange øl, før de skal på scenen. Når vokalist Jonas Hellesøy, i tillegg er syk, frykter man at dette kan bli en mindre bra opplevelse. Men Hellesøy synger jævlig bra, selv med sykdom, og Hansens gitarferdigheter virker ikke nevneverdig redusert etter det lange vorspielet. I stedet virker kreativiteten hans å ha blitt stimulert backstage, og han finner på noen rare og morsomme ting underveis i konserten. De har det tydelig gøy på scenen, og vi som er igjen har det gøy i salen også. Hellesøy formidler at dette er den rareste konserten han har hatt noensinne. Det er noe av det rareste jeg også har vært med på. Men moro!
DAG 3
Etter to fine dager på Inside, har vi flyttet oss bort på Kvarteret, for avslutningen av årets festival. I kveld er det Askøybandet Violet Hill som får æren av å åpne ballet. De spiller for altfor få mennesker, men det gjør jobben sin med bravur. Dette er melodiøs altpop med et stort og sfærisk lydbilde, som kompletteres av en god vokalist og teknisk gode instrumentalister. De leverer en fabelaktig åpning på avslutningsdagen, for et lite, men lydhørt publikum.
Etter festivalens kanskje mest effektive changeover, står Fairy klare for å overta stafettpinnen. Kvartetten har også med seg ekstra folk på tangenter og klassisk sang på scenen, noe som fungerer greit, selv om jeg er usikker på om klassisk sang er nødvendig. Den ekstra vokalen gjør at lydbildet kan virke en smule ubalansert til tider. Når det er sagt; jeg digger Fairy, og har fulgt bandet i et par år nå, og de har mye å fare med. Låtene som blir presentert fra deres kommende album, gjør at jeg gleder meg til den platen slippes. Grenselandet mellom rock med gothelementer og metal, tiltaler meg!
De rutinerte herrene i Johnny Laidback har nylig sluppet en lenge etterlengtet debutplate, og dette var en av de konsertene jeg så veldig frem til. Bandet fremstår som dønn solid, de tar scenen med største selvfølgelighet og de pøser på med sint riffing, mandig vokal og store mengder energi. Jeg hører folk rundt meg som mener at de minner om Foo Fighters, noe jeg selv ikke klarer å høre i det hele tatt. Men at de har hentet mye inspirasjon fra nittitallets hardrock og grunge, mener jeg selv å høre. Melodiøse og stødige refrenger er alltid en slager når man spiller live, og det funket fint også i kveld.
Et band jeg aldri har hørt før ikveld, er Vöödöö. Under et toalettbesøk like etter konsertene deres, får jeg vite at dette bare er deres andre liveopptreden, så da er det kanskje ikke så rart.
Her får jeg en halvtimes tid med alternativ rock, med mange fine stonerelementer. At de knapt har spilt sammen på en scene tidligere er vanskelig å forstå, for de fremstår som en gjeng med relativt rutinerte livemusikere. Et nytt bekjentskap som skal bli spennende å følge med på i fortsettelsen.
Så er tiden kommet. One Hundred and First, bandet til Usig-general, Tom Anker, skal på scenen. Selv sier han at han var litt nervøs og usikker på om de egentlig hadde noe der å gjøre. Min umiddelbare reaksjon, er at det har de absolutt. Dette var kveldens store vekkelse for min egen del. Dette låter utrolig fett, det er kveldens mest gjennomførte sceneopptreden, bandet spiller skikkelig tight, gitarsoloene sitter, og Tom Anker som frontfigur fungerer som bare faen. Energi, spilleglede og leken eksperimentering med ropert i mikken, bidrar til å gjøre sceneshowet til en visuell opplevelse, ved siden av det musikalske, som er en herlig blanding av hardrock og metal, fra en av de øverste hyllene i skapet. Hva dette kan være starten på, er det bandet selv som avgjør. Med plate neste år, bør det også turneres flittig. Da kan dette gå en lang vei.
Bandet som har trukket flest folk i kveld, er imidlertid Loddefjordbandet, Pokal. Med spilletiden de har fått på radio dette året, er ikke det noen overraskelse. Og de fremmøtte får det de vil ha. De følger på en måte litt i fotsporene til band som John Olav Nilsen & Gjengen, med særegen og upolert poprock, hvor alt fremføres på bergensk. De skaper umiddelbart feststemning på Kvarteret og det er helt tydelig at folk fenges av deres feelgoodsound. Det hele avsluttes med dansing og allsang blant publikum foran scenen.
Bandet som skal avslutte hele festivalen, er bluesrocktrioen til Marie Kristin Dale, MK`s Marvellous Medicine. Dette bandet ga meg virkelig hakeslepp da jeg så dem i sommer. Derfor er forventningene mine skyhøye foran kveldens avslutning, og det starter helt fabelaktig. Dyktige folk på bass og trommer gjør jobben sin, for at Dale selv kan skinne foran på scenen, med sin utrolig digge vokal og hennes enorme gitarferdigheter. Hun er utrolig behagelig å høre på når hun synger, og når jeg da i tillegg er en sucker for gode gitarister, blir dette en deilig opplevelse. Jeg koser meg definitivt best når det kjøres på med trøkk og volum, og faller kanskje litt ut på låtene som er mer low key. Det er imidlertid bare egen smak, og kanskje hadde opplevelsen vært annerledes dersom konserten blir holdt tidligere på kvelden. Det er vel noe med at man forventer at konserten som avslutter en festival, skal være et fyrverkeri fra begynnelse til slutt. Uansett, dette er blant mine favorittband for tiden!
Den andre utgaven av Usig Festivalen er nå ferdig, og alt i alt har dette vært tre utrolig bra dager. Til tross for litt forsinkelser de to første dagene, er det ikke så vanskelig å leve med at musikkfesten varer litt lenger enn forventet. Jeg gleder meg allerede til neste år, for det er ingen tvil om at dette er en happening som er liv laga. Mulighetene er enorme, spesielt når man ser at arrangøren gikk fra store, røde tall i fjor, til å klare å være i pluss allerede påfølgende år. Det ligger knallhard jobbing og god planlegging bak en slik snuoperasjon, og utenfra virker det som om man har gjort alt riktig siden forrige gang. Vel blåst!
Foto dag 1: Tuva Villa og John Gabriel Fløysand
Foto dag 2: Oddbjørn Steffensen
Foto dag 3: Tuva Villa, Jørgen Bertelsen og Gaute Singstad
