Gleden var stor da Alt-J ble annonsert til Sentrum Scene i fjor. Billettene forsvant raskt, da publikum øynet muligheten for det som så ut til å bli en magisk konsert med Mercury Prize-vinnerne. Så kom beskjeden: Konserten flyttes pga stor pågang på billetter - til Oslo Spektrum! Facebook-eventen som ellers ville vært fylt med positivitet og "kjøper gjerne billetter", "noen som selger billetter", "vil kjøpe", "kjøpe", ble isteden oversvømmet av "selger to billetter", "selger billetter", "selger".

Entusiasmen for konserten forsvant, billettsalget så ut til til å ha stagnert, og i innkjøringen av konserserten ble det regelrett kastet billetter etter folk i uttallige konkurranser, i et panisk forsøk på å fylle opp med folk. Om avgjørelsen ble tatt av arrangør eller på bandets side fikk vi aldri vite, men noen bør sitte selvkritiske igjen med en dårlig følelse i dag – det gjør publikum. Heller la folk sitte igjen med anger over at de ikke var raskere med å kjøpe billetter og et band som klør etter å komme tilbake til en by med et stappfullt konsertlokale og overlykkelige fans.

Det som skulle bli tidenes vakreste intimkonsert, ble nemlig isteden tidenes skuffelse da man møtte opp i Oslo Spektrum, og ble geleidet inn i en sort firkantet teppeboks – ikke stort større enn Sentrum Scene, og ikke med så mange flere folk at det rettferdiggjorde flyttingen – og konserten i tillegg startet 15 minutter før en av de flere forskjellige oppsatte tidene (jada, ca-tider, men folk var fortsatt på vei inn i lokalet og sto i endeløse dokøer). Da Spektrum lyste opp i rødt og man hørt hørte de kjente tonene til Hunger Of The Pine pakket inn i ull og sorte tepper skjønte man at "Dette, dette blir ikke bra".

Og det ble det ikke. Iallfall ikke så bra som det burde vært. Det burde vært gnistrende, hypnotisk, drønnende, suggererende, fengende og nydelig, med tusen stemmer som koret på de meste kjente låtene. Det ble det ikke, men ikke på grunn av bandet, som tross alt gjorde så godt de kunne. Musikalsk sett låt det bra. Bandet er tighte og dyktige, og har etter flere år på veien lært seg å gjenskape eller omforme sine tekniske intrikate låter til et liveformat som gjengir det man er vant til på plate. Hvert medlem er svært dyktige, med trommis Thom Green som den aller lyseste stjernen der han spiller de utroligste rytmer med tilsynelatende fem armer. Men lyden nådde ikke langt ut over publikum. 10 meter fra scenen forsvant detaljene, og dump grøtete bomull var det som brettet seg over tilskuerne. Også visuelt ble det hele tragisk, med en scene som var litt for liten for all sortheten i rommet, en liten blinkende stjerne som fløt midt i det sorte hullet man sto i, med flotte visuelle figurer på en LED-skjerm som knapt var høyere enn guttene selv – og ingenting annet. Perfekt størrelse for Sentrum Scene, men i den sorte teppeboksen ble det en følelse av utilstrekkelighet.

Det hele toppet seg i ubehag da bandet stolte – men tilsynelatende med luften på vei ut av dem – nevnte at dette var den siste konserten, finalen, på deres europeiske turné. For et antiklimaks. Publikum på sin side, gjorde så godt de kunne for å vise Alt-J at de ble satt pris på, og allsangen på låter som Matilda, Bloodflow og Tesselate VAR der, det var bare det at den knapt hørtes. Den forsvant et sted på vei MOT scenen. Dermed ble det aldri den kontakten mellom publikum og band som man hadde håpet på, og den intime opplevelsen man hadde ønsket seg. Selv store låter som Taro, Fitzpleasure og Nara ble underveldende heller enn overveldende, og ikke i det hele tatt den opplevelsen både band og publikum fortjente.

Konsertkarakteren er forsøkt basert på musikken, men ble unektelig påvirket av omgivelsene. For med unntak av de første par radene – som faktisk hadde fått den fulle opplevelsen både visuelt og lydmessig – var det et stille og tafatt publikum som toget ut av Oslo Spektrum etter konserten. Delvis flaue over at det er dette inntrykket bandet sitter igjen med av sin siste konsert på turnéen, og ikke minst av Oslo, og delvis lettelse over at de jo tross alt kommer tilbake og spiller på Øya og at inntrykket kan rettes opp i da. Og: "hvor utrolig fantastisk hadde ikke denne konserten vært på Sentrum Scene!?".


(foto: Terje Dokken)