Florida-rockerne i Against Me! Har vært på besøk her til lands fler ganger, blant annet på Øyafestivalen og besøkte sist på Rockefeller i 2012, en konsert som fikk gode kritikker blant annet hos oss. Også vokalist Laura Jane Grace fortalte at hun har gode minner fra denne konserten, i et intervju du kan lese her på Musikknyheter om få dager.

Bandet er bare et par dager inn i sin Europaturné, og med ett medlem så godt som på hjemmebane (bassist Inge Johansson bor i Oslo!) var det en gjeng i svært så godt humør som tok til scenen etter supportbandene Caves og John Doe. Laura ropte “HELLOO OSLO” og satte like godt i gang kalaset med bandets største hit White Crosses. Etter dette forsatte store deler av konserten like sprelskt, med høyt tempo, høy lyd, og høy energi på scena. Inge Johanson står skjelden stille på ett sted mer enn noen sekunder av gangen og så ut til å storkose seg, gitarist James Bowman er den stødige bautaen på siden som ikke krever oppmerksomhet men som driver konserten like mye som de andre, og trommis Atom Willard var et fyrverkeri bak trommene. Sammen er de velspilte og tighte til tross for at halve bandet først kom inn i 2013, og de fremviste en helt annen og fornyet energi enn da gamle-lineupen besøkte Oslo i 2012.

picture

Store deler av setliste besto av sisteskiva, Transgender Dysphoria Blues, og mange av låtene, som på skiva kan fremstå som litt depressive, fikk også et ganske annet uttrykk på scena. Selv om Rockefeller ikke var fullsatt denne kvelden var publikum med fra start til slutt, med allsang, dansing og moshpits, og gliset til Laura Jane Grace ble større og større gjennom hele konserten. Med låter som I Was A Teenage Anarchist, Fuck My Life 666 og ikke minst Don't Lose Touch skapte bandet stor stemning blant de fremmøtte.

Helt i begynnelsen kunne det virke som om det var noen problemer med lyden og manglende eller lav vokal, men dette ordnet seg raskt og det hele ble en deilig bråkete affære. I tillegg til de nyere låtene fikk vi også noen perler de ikke har spilt på lenge, blant annet T.S.R. (This Shit Rules), og Laura Jane Grace ba publikum tilgi dem om de spilte noe feil: “Can't remember all the chords all the time!”.

Mot slutten av hovedsettet dalte energien noe – den ble aldri dårlig – men var ikke lenger like gnistrende som den hadde vært den første delen. Publikum roet seg noe, crowdsurferne ble færre og bandet pustet litt mer, før det hele tok seg voldsomt opp igjen mot slutten med Thrash Unreal, symboltunge The Ocean og Black Me Out. Etter en pause kom bandet tilbake opp på scenen og gnistret atter en gang med blant annet Drinking With The Jocks før det hele var over for godt.

picture

Selv med den lille energidalen på midten var det en overbevisende oppvisning av bandet som har vært igjennom massive forandringer de siste årene. Der de sist gang – til tross for god konsert – virket noe slitne og stresset på grunn av alt som foregikk rundt og innad i bandet, var de nå fulle av energi og faenskap, spillegleden er der for fullt, og de så ut som om de koser seg med det de gjør. Det smitter over på publikum, og bidro til at de aller aller fleste hadde en flott kveld på Rockefeller i går.