Herskedal imponerer stort som komponist med sin fabelaktige dynamikk mellom det svevende og søkende uttrykket, og de mer rytmiske og energiske låtene og låtpartiene. Det gir både plater og konsert en god variasjon og det er hele tiden spennende og deilig når han og bandet spiller på Nattjazz i kveld.
Han er også flink til å la de andre i bandet få skinne, og spesielt må jeg her nevne Eyolf Dale, som bak sitt flygel virkelig får vist hvilken eminent pianist han er. Ved siden av sin virtuose tangentgalopp, fungerer han også som en slags hjelpende orkesterleder når Herskedal og tubaen er i sonen.
Og så, når vi nærmer oss slutten av kvelden, får vi til de grader bevitne noe av det Daniel Herskedal kan best. Jeg har aldri opplevd drøyere tuba enn dette. For dette er ikke bare et ompainstrument. Dette er et instrument med et nesten grenseløst antall muligheter, og med et tonespekter som går langt utover det de fleste av oss forbinder med tubaen. Utrolig mange nydelige stemninger kommer ut når Herskedal spiller, og tårene i øyekroken triller ut. Det er som en representant for BBC sa: –That man can do things with a tuba that'll make your eyes pop out like organ stops.
Kort tid etter at de har gått av scenen til stående applaus, kommer de tilbake for å gjøre et ekstranummer som fremdeles gir meg gåsehud.
Dette var den klart sterkeste konsertopplevelsen jeg har hatt så langt dette året. Kan tuba være sexy? Ja, det kan det.
Foto: Oddbjørn Steffensen
