Foo Fighters skulle aldri være et band. Hadde planen vært å lage en karriere ut av det som tjue år senere er et av klodens største moderne rockeband, har Dave Grohl tidligere sagt at han ville kalt det som da var et soloprosjekt for noe annet. Den selvtitulerte debuten - som han satt sammen på egenhånd - var hans måte å komme seg videre etter Nirvana og Kurt Cobains død.

Dette til tross strømmet nærmere 20 000 henrykte fans til Fornebu i kveld for å oppleve det som har blitt en band og karriere, fremdeles med navnet Foo Fighters.

– Jeg liker å prate - mye, sier Grohl relativt tidlig i konserten.

Det budskapet får vi gjennom hele konserten mata inn med spiseskje. Ta kombinasjonen av å dra ut tiden på litt for mange låter for publikumsfrieriets skyld med hans sympatiske ord om rock og å starte et band og hvordan han er “kompisen din Dave” som sier det er greit at du kommer for seint til jobb i morgen og få sparken (han er unektelig en trivelig type) - og du kunne definitivt ha korta ned denne konserten med en halvtime.

Og dét har mye å si i Telenor Arena, som fremdeles ikke klarer å få nok luft til gulvet (tar de ikke hintet fra folk som nesten besvimer av ekstrem-heten og må forlate arenaen?), og som tar 44 kr for en Imsdal. Utrolig provoserende og uproft. Men anlegget deres røk i det minste ikke, som det gjorde da bandet var her sist i 2011.

Tanken her er at Foo Fighters kunne brukt tiden til folk bedre. Kult nok at de covrer Under Pressure, men de trenger ikke å spille låter fra AC/DC og The Faces også, når de på toppen av det brukte over fem minutter på å introdusere bandet med å spille coverpartier fra ulike ikke-Foo låter. Da vil jeg, som har sett bandet før, heller ha noen dypere kutt fra de eldre skivene - noe jeg ikke har sett de spille før i en live-setting (her teller ikke sisteskiva).

La oss heller ikke lyve på oss noe annet enn at de har mange låter som har solide likheter, som blir litt platt i lengden. Grohl har selv sagt at én av hans favorittlåter er Aurora fra There Is Nothing Left To Lose. Jeg tror ikke publikum hadde klandret dem for å bruke tiden på å spille sjeldne låter i stedet for coverlåter.

Men konsertgjengere og fans av ulik rang får definitivt det de betaler for. Det er en grunn til at Foo Fighters er et band som vil toppe enhver festivalplakat de får navnet sitt printa på, og det er ikke bare paraden av hits de dunker ut i løpet av disse timene.

Grohl & Co. er et enestående liveband. Ikke bare er lyden som sparker seg ut av høyttalerne mastodontisk, men de vet å vise den ektefølte spillegleden på scenen gjennom det de sier og med kroppsspråk - og det smitter. Det gjør også godt når de som helt band dukker opp i midten av arenaen for å besøke de som kanskje ikke har fått så mye nærkontakt med noen av medlemmene med Times Like These og, ja, coverlåter…

Grohl vet dessuten hvordan å varme når han drar fram kassegitaren og får med hele sulamitten på allsang med My Hero, og røsker med seg døtrene hans på vei ned fra scenen når konserten tar slutt. Jeg tviler ikke på at flere andre på gulvet følte at de var en del av “Foo Fighters-familien” da kvelden tok slutt.

Foo Fighters er nok et av få store og ærlige band der ute, som vet å trykke på knappene som gjør at selv de på bakerste rad engasjeres, fra de åpner med Everlong til de med jernhånd om folket stenger med Best of You. De er et band som gir alt, selv når det ikke er stappa med folk, og den spillegleden de uttrykker i Telenor Arena er den samme som de kommer til å pumpe ut neste uke på Wembley utenfor London. Den entusiasmen klarer du ikke å forfalske.

Men vit at setliste-messig er det du får over halvparten av Greatest Hits-plata deres, krydra med coverlåter, nye låter og et par andre vanlige crowdpleasere. Og det er helt fett hvis det funker for deg.

Foto: Nicolay Woldsdal