Albumet leveres altså fra a til å, så det er Gloria som igangsetter det hele. Det åpner rolig, men blir mer og mer rocka utover låta. Akkurat slik vi kjenner den. Og Patti selv, som nå er 68 år, hun leverer det hele med herlig råskap. Smiths sedvanlige røst er ikke like leken som i albumformat, men har holdt seg bemerkelsesverdig godt. Neste er Redondo Beach. Mindre rå, mer sommerlig og myk. Akkurat som på stranda. Men i bunn er den herlige scenepersonligheten Smith er.
Innlevelsen til den sølvgrå rockdronningen er det ingen ting å utsette på. Fakter i takt med musikken kommer på løpende bånd; neven i været på de hardtslående, myke vingebevegelser på de roligere. Og om hun blir litt tørr i munnen? Vel, da er hun ikke fremmed for regelrett å spytte på scenen. Flere ganger. Rundt seg har Smith, i forhold til egen karisma, et ganske grått band, ikke bare hva hårfarge angår. Lenny Kaye, som var en del av originalbesetningen (Jay Dee Daugherty er også til stede), glimter tidvis til der han står med vest og litt for stor skjorte, ellers er resten ganske anonyme. Musikalsk gjør det jobben, men det er det.
Niminutteren Birdland, en låt hvis monologlignende partier ikke innbyder veldig til liveformatet, begynner med deklamering av dikt. Patti tar på seg lesebrillene og leser fra et ark. Bare dét er det noe herlig over. Akkurat den delen, som naturligvis må med siden albumet gås kronologisk gjennom, ødelegger flyten litt. Men etter det lyriske intermessoet, når sangen endelig går i gang, glir det over i smithsk råskap igjen. Hun maner frem teksten på sin egen, unike måte. Og så kommer siste del av side A, Free Money, der Smith dunker neven i været mens refrenget gaules frem. Et av flere ikoniske øyeblikk denne torsdagskvelden.
«Now we’ll turn it around and play side B», sier Smith. Bare så det ikke skal herske noen tvil om at dette er Horses fullt ut. Kimberly og Break It Up går av gårde på tilfredsstillende vis. Land, skivas andre niminutter, likeså. Sistnevnte kulminerer med en repetisjon av refrenget av Gloria - til publikums store glede. Et minneverdig øyeblikk er Elegie, som er «written in the memory of Jimi Hendrix». I forkant av låta minner hun oss på alle andre som har gått bort siden den tid, og utvider låta til å hedre alle falne venner.
Horses er fullført, men Smith og bandet er ikke ferdige for kvelden. Siste halvdel vies til publikumsfavorittene. Akkurat slik publikum vil. Because The Night og People Have The Power gjør seg bra på stor scene, både hva lydbilde og refrenglinjer angår. Helt til slutt kommer My Generation, den perfekte avslutning. De ellers trøtte typene rundt Smith, har også slått på karismaen, især Lenny Kaye. Og hva gjør da Patti? Vel, hun finner seg en gitar og maltrakterer den streng for streng. Det er så bra, så innmari bra.
«Be strong. Have no fear. You’re alive, and you’re free!», proklamerer Smith mot slutten. Kul som hun er.
Publikum, det være seg de tilårskomne som kom for å høre en gammel storhet eller de unge som ville oppleve en sagnomsust legende, har fått det de kom for. «Tenk hva vi har vært vitne til!», roper en eldre dame til meg i det menneskemengden forlater festningen. Det er som en helt spesiell energi har oppstått publikum imellom, det binder oss sammen på en helt spesielt måte. En legende har satt sitt spor.
I kveld er vi alle Smiths venner.
Foto: Oddbjørn Steffensen.
