De kunne gått for å være scenearbeidere der de entrer scenen, den svartkledde kvartetten som utgjør Alt-J. Men ved antrekkene stopper også likheten, for det britiske indiebandet lager musikk ulik noen annen.

De åpner likeså godt med Hunger of the Pine, med dens umiskjennelige, keysbaserte åpning. De to påfølgende er Fitzpleasure, hvis suggererende avslutning sender tankene bort fra det iskalde Bergen, og Something Good, med dens gjennomgående steeldrum, samtidig som små detaljer hele tiden krydrer lydbildet. Begge for øvrig fra det bejublede debutalbumet An Awesome Wave.

Foruten det drømmende landskapet Alt-J befinner seg i, er også Joe Newmans særegne vokal utslagsgivende. Spesielt på det mer saktegående låtene, eksempelvis Tessellate og Matilda, viser han stemmens potensielle skjørhet. Sistnevnte blant konsertens vakreste øyeblikk. Vokalen tar aldri helt av, men loser publikum behagelig av gårde gjennom låtene.

Det er dog ikke bare fryd og gammen for leedstrioen (for anledningen en kvartett). På fengende Left Hand Free, i studioinnspillingen så velpolert, drukner for eksempel det intrikate lydbildet litt i liveformatets kvern. Det samme gjør Newmans vokal. Også skuffende at bandet sløyfer Nara fra setlista.

 photo 20150613-202238-22222-Edit_zps5fhgl4vt.jpg

Alt-J behersker kunsten å lage suggererende lydbilder. Bloodflood pt. II driver nydelig av gårde, like elegant som elementene i en lavalampe. Gus Unger-Hamilton trakterer keys-en med finurlighet. Også sirupsseige The Gospel of John Hurt, med toneangivende trommer signert Thom Green, er fem bedagelige minutter. Det skal godt gjøres å stå stille til disse tonene. Det er noe nesten hypnotisk over de drømmende lydbildene og de sære publikumsbevegelsene.

Lys og skjerm forsterker opplevelsen ytterligere. Den er like substansløs som coverarten de har gjort til sitt eget, likevel går den som hånd i hanske med musikken. Opplevelsen hadde kanskje blitt ytterligere minneverdig om de hadde fått utfolde seg i nattens mulm og mørke. Det er først når radiogjengangeren Breezeblocks, med et lekent xylofoninnslag, kommer at publikum er helt med. Hvor vidt det skyldes musikkens naturlig rolige form eller bandets manglende publikumskommunikasjon, vites ikke, men bandet legger seg i hvert fall ikke i selen for å fri til publikum.

Høydepunktene er det Every Other Freckle og Taro som står for. Førstnevnte med sitt elgitarpregede lydbilde og allsangvennlige refrenglinje, sistnevnte med fengende trommebeat ispedd sofistikerte keysdetaljer – båret av Newmans fløyelsvokal. Det britiske bandet befester sin posisjon som et av populærmusikkens mest spennende og eksperimentelle, samtidig er det ikke for introvert for liveformatet.

Alt-J har god ctrl.

Foto: Oddbjørn Steffensen.