En mer utfyllende anmeldelse av Susanne Sundfør her.
Silja Sol
Det gror godt i det bergenske musikkmiljøet. Silja Dyngeland, kjent som Silja Sol, høstet gode kritikker for debutalbumet På hjertet, og på Bastionen denne søndagsettermiddagen er det det som er utgangspunktet.
Halvveis ut i settet kommer Stemning, trolig hennes mest kjente. «Er det nokke stemning her?», synger hun. Og ja, stemning er det. Den balladeaktige låta, nærmest for en klagesang å regne, gjør seg godt. Silja Sol har også sine mer rockete bidrag. Jaget av monstre er blant settets mest temposterke låter, og kulminerer i et fett samspill bandet i mellom, som ender med en stødig gitarsolo signert bandets gitarist. Midt i mellom de to ovennevnte, finner vi Galen, hennes (nokså) vide spekter inkarnert. Både vokalt og lydmessig beveger det seg hele tiden mellom det rolige og nedpå, og det kraftfulle og hardtslående. Det sier ikke seg selv at den oppskriften fungerer, men det evner altså Silja Sol å få til.
På mange måter står den melankolske viserocken i stil til det ruskete søndagsværet (det anses kanskje ikke som ruskete her i Bergen?). Ikke at det musikalsk er tamt, men tekstmessig er det melankolsk. På tekstfronten er Dyngeland bejublet. Litt som en bergensk Kaja Gunnufsen. Enkelte ting, ofte tilknyttet kjærligheten, tas på kornet, men tidvis er den påtatte rimingen mer ødeleggende enn givende. Det positive, forsterket av at hun synger på norske, er hvor lett det er å identifisere seg med den 24-årige bergensjenta.
«Det er trist å gå i glemmeboken», heter det i en av låtene. Og dessverre havner et par av låtene rett i den sagnomsuste boka. I en tid der det blomstrer over av kvinnelige singer-songwritere i den norske musikkfloraen, er det ikke nok å være ganske bra for å utmerke seg. Og det er akkurat slik jeg ser Silja Sol; ganske bra.
Death Cab for Cutie
Seattlebandet har med tiden blitt blant indiens mest befarte. Tidens tann medfører kanskje en naturlig modning, en stabilitet. På Plenen gjør de i hvert fall akkurat det man kan forvente seg.
Det spilles naturligvis en del fra den nyeste plata, Kintsugi. Og det med skiftende hell. No Room in Frame, sisteplatas beste kort, fungerer godt. Det samme kan ikke sies om duoen The Ghosts of Beverly Drive og Little Wanderer. Det er ikke det at det er dårlig, men det er tamt og høyst forglemmelig.
Heldigvis finner bandet også plass til en haug eldre låter. Alt annet ville kanskje vært absurd, men med ny skive i bagasjen skal ikke slik tas forgitt lengre. På så måte kan man si at bandet gjør fansen en stor tjeneste. Med Crooked Teeth, fra tiårsjubilanten Plans, viser amerikanerne at de fortsatt kan rocke (eller indierocke, i hvert fall). Også I Will Follow You Into the Dark låter bra. Fet er også overgangen mellom You Are A Tourist og The New Year, som Ben Gibbard og kompani i dag lar gli over i hverandre.
Fra publikum mottas det med taktfast tramping fra noen, rolige nikk fra andre. Foruten de to-tre fremste radene, ser publikum ut til å sette pris på det de hører – uten mer, intet mindre.
Publikum serveres en lun avslutning, i form av Soul Meets Body og Transatlanticism. Under sistnevnte åpner Gibbard bak pianotangentene, og det er da bandet er på sitt triveligste. «I need you so much closer», repeterer han gang etter gang. En varm avslutning på en trygg, men nokså forglemmelig forestilling av Death Cab for Cutie.
Foto: Oddbjørn Steffensen.
FLERE KONSERTER
Tidevann på Slipen scene
Og vi lot oss skylle med under slippkonserten.
L'Impératrice på Sentrum Scene
Pulserer gjennom Pulsar, og viser at de kan klare å leve videre.