James Bagshaw tiltrekker flere og flere mot scenen med sin high-pitch stemme blandet med bandets dype rytmer. Man kan se at image er viktig for disse gutta og stilen er på plass. Etter hvert som konserten pågår kommer det flere og flere som vil høre på psykedelisk rock.

Det kan til tider også minne om 70-tallets rock som man hører gjennom en gammel platespiller hos besteforeldrene. Det er tydelig at Temples innlever seg i sangene sine og nesten glemmer at de står foran et stort publikum. De er mer fokusert på musikken sin og har lite kontakt med publikum unntatt de få klassiske ’thank you so much’, ’I love this city’, ’you guys are great’ og div. I gjengjeld for den lille kontakten for vi levert hypnotiske melodier som drar deg tilbake til groovy times. Sangene skiller seg ikke så mye fra hverandre og man kan lett miste litt fokus etter hvert.

Lukker du øynene kan det føles ut som du er på Woodstock i 1969 da det var ’three days of peace and music’ trøkt sammen til underkant av en time. Bagshaw sin stemme likner på vokalene fra The Beatles. Med bandet bak seg som består av Thomas Walmsey på bass gitar, Adam Smith på rytme gitar og keyboard og Samuel Toms på trommer blir sangene mer edgy og drar i gang rytmene som gjør det hele til en flott opplevelse. Alt i alt en bra konsert.