En skjør liten jente kommer opp på scenen, publikumet er stille. I det hun begynner å synge den første tonen fortryller hun oss med stemmen sin som er både myk og kraftig. Hennes mørke toner fyller Vigelandsparken med følelser. Publikumet sitter pent på pleddene sine og vugger frem og tilbake mens stemmen hennes forfører dem.

Hun virker nesten litt sjenert i begynnelsen av konserten og alt man hører er et lite ’thank you’ på slutten av den første sangen. Men etter andre sang har hun varmet seg opp og snakker med publikumet etter hver sang og introduserer neste sang med en bakgrunnshistorie og egen tolkning. Hun forteller også hvor vi kan finne henne etter konserten hvis vi har lyst til å prate med henne eller gi en High-five.

Mange av sangene hennes er svært like hverandre så det blir litt ensformige melodier og toner. Dette retter hun litt opp igjen med de to siste sangene hennes. Berlin Blues var nest sist og hadde et raskere tempo en sangene tidligere. Dette skaper med fryd for publikumet. Den siste sangen har hun ikke noe navn viser et større vokalt område hvor hun kombinerer sangen med lyse og mørke toner.