Mirel Wagner ankommer scenen i den vakre borggården ved Vigelandsmuseet. Hun setter seg ned på stolen uten å se på publikum. Hun gjør gitaren i stand med lys og retter ut arket med sangvalgene hennes. Denne klumsete starten gjorde atmosfæren litt rar og publikum var usikker på hvordan de skulle reagere.

Mellom sangene virker hun ikke særlig interessert i publikum og ser heller ned på arket mens hun bestemmer seg for neste sang. Hun bruker også god tid til å bestemme seg og det kan virke som om hun ikke har forberedt seg til konserten.


Når hun først begynner å synge sangene sine skjønner jeg hvorfor så mange kom. Stemmen hennes er noe av det mest vakreste på jord. Stemmen hennes virker som noe du hører i et hjemsøkt hus siden den er fylt med dystre følelser og tekstene komplimenterer dett image hennes.