Til Joni Mitchell over høytalerene, spurter Kristian Matsson over Rockefeller-scenen til trampeklapp fra folkehav på gulv og på balkong. Fra første sekund befester han seg som en stor gledesspreder, noe helt annet enn singer-songwriter-kollegaen José Gonzalez sin konsert på Piknik i Parken forrige helg.

Materialet som presenteres er godt, velplassert, og lite variert.

Om du har nok hits, er det alltid et sjakktrekk å dytte ut én av de største tidlig i konserten, som han gjør med 1904 som tredjelåt. Og det svinger, og svinger, og er gøy, låt etter låt. Men det er klart at på en låt som Weather of A Killing Kind, en tydelig roligere låt som i sin originale form ville injisert gåsehuden direkte inn i folk, er det bittersøtt når han leker seg med den og skrur opp tempoen og endrer rytmen.

Faktisk er såpass mange av låtene klimpremessig og tempomessig familiære, at uansett hvor mye liv Matsson skaper, er det kanskje kun den hardeste fansen som vil sette pris på hva enn han spiller.

Smått provoserende er det også hvor mye han teaser med å hoppe ned fra scenen, så mange ganger han står på kanten og vipper fram og tilbake. Bare tenk hvis han hadde røsket ut kabelen, og kjørt en låt fullstendig strømløst oppå gjerdet eller ute blant publikum. Han virker som typen til å kunne finne på noe sånt, med hans gode humør og fantastiske, Thåströmske drivkraft.

Men for en festkonsert han egentlig klarer å stelle i stand, sånn egentlig. Lettheten på dansefoten, interaksjonen med publikum fra scenen, og når han ser én vanvittig dedikert fyr på første rad inn i øynene og kaster et plekter til ham, det koster ham så lite, og det er noe denne fyren vil snakke om i mange år fremover. Slikt varmer. På vei ut står folk og high-fiver og klemmer hverandre. Klart han har truffet godt denne kvelden.

Tallest Man On Earth, til tross for frykten om en traus singer-songwriter konsert, som det lett kunne vært, motbeviser totalt og gir deg en god grunn til å plukke opp billetter når han returnerer i oktober.

Foto: Nicolay Woldsdal