Konsertstart kl. 01:30 på Roskildes største scene er som oftest synonymt med elektronisk festmusikk. Men når man er superstjerner i eget land og spiller sin syvende konsert på Nord-Europas største festival, da blir det fest, okke som.

Til tross for en den overraskende avskjeden til gitarist Bo Madsen nylig, leverte Mew en glitrende konsert foran en ekstatisk publikum på Orange Scene. Mews nye gitarist, Mads Wegner, med kun et par konserter på baken var farlig varm i skjorta.

‘Satellites’ og ‘Special’ setter an tonen og folk i rundt meg ser ut til å ha det riktig så bra. Mew leverer det ene allsangnummeret etter det andre, men i lengden blir låtmaterialet litt vel statisk og ensformig. Mew trakterer et rockeuttryk med store arrangementer, ikke så ulikt Muse som spilte kvelden før. Dessverre skorter det litt på variasjonen. Det er vanskelig å skille låtene fra hverandre.

Vokalist Jonas Bjerre tripper behersket rundt på scenen og betrakter den ene lyse tonen etter den andre, om det så er det er den mest rockete stadionslageren. Hans stemmeprakt gjør flere av låtene mer spennende live enn albumversjonene. Han så tydelig rørt ut under store deler av konserten, kanskje på grunn av det lydhøre publikummet.

Deres nye album ‘+ -‘ er vel så bra, men det er lite nytt å oppdrive – det er samme gamle Mew. Så spørsmålet blir hvor de vil fremover.

Publikum fikk likevel det de kom for, for når gamle hitter som ‘Snow Brigade’, ‘156’ og ‘Am I Wry? No’ runger utover Dyreskueplassen i soloppgang er det ingen som klager. Klokken passerer 03:00, men publikum vil ha mer. Mew fremfører ‘Rows’ for første gang live, før de oppskfriftsmessig avslutter med ‘Comforting Sounds’, før et tilfredsstilt, men småtrett publikum vender hjemover.